Vinterturen -96 ble aldri gjennomført etter den opprinnelige planen. Det eneste som stemte med planen, var dato, klokkeslett og deler av traseen.

Det har aldri i klubbens historie vært så dårlig oppslutning om en gjennomført tur. Foruten styrets representant, var det bare to gjester og en hund med på turen. Det var mange forklaringer på hvorfor man ikke kunne delta, men ikke alle var like troverdige. Spesielt ikke han som trodde at turen allerede hadde vært. Vi som dro på tur fikk en fin tur allikevel.

Det begynte med at vi ble kjørt til Sundvollen av kona til Harald. Hun vet å støtte opp om sin manns aktiviteter. På Sundvollen traff vi Alf, og sammen kjørt vi ca. 2,5 km i retning Åsa. Vi stoppet ved sivilforsvarets leir omtrent ved Lårvika. Her var det å feste skiene på sekken, og begynne å gå opp gjennom lia. Vi hadde forandret planene litt, og bestemte oss for å spare Mørkganga til en annen gang, og heller vie vår oppmerksomhet til noen steinstøtter som står tett oppunder stupet, rett vest for Lårviktjern. Etter ca. tre timers basking i snø og bratt ur, fikk vi lønn for strevet. Den største av steinene var ca. 10 - 1 5 m høy, og loddrett på alle kanter. Etter et par mer eller mindre halvhjertede forsøk på å bestige steinen, lot vi fornuften råde, og vi bestemte oss for å komme tilbake når det ble bart, og da ha med egnet utstyr. Vi fortsatte mot toppen av stupet, og etter litt desperat krafsing på et bratt sva, var vi oppe på Krokskogen. Her fyrte vi opp bål, og hadde rast med utsikt over hele Ringerike.

Etter rasten var det endelig tid for å spenne på seg skiene. Klokken var nå blitt ca. 1430, så vi bestemte oss for å droppe Gyrihaugen siden vi var kommet så langt syd. Vi gikk rett østover, og traff på rødmerket løype omtrent ved Lårviktjern. Denne løypa fulgte vi nordover til Skardtjern, så øst over Gynflaka. Vi oppdaget at vi klarte å holde god fart i de preparerte løypene, så etter en kort diskusjon innad i styret, ble det bestemt at vi skulle enda en forandring fra de opprinnelige planene, nemlig at vi skuffe prioritere Oppkuven dagen etter. Vi skulle derfor legge leirplassen lengre mot nord enn først tenkt, og området mellom Kjerringkollen og Møkkalitjern hørtes forlokkende ut. Vi satte derfor kursen nordover mot Løvlia, der vi ankom ca. kl. 1600. Her nøt vi en kopp kaffe og en vaffel. Etter pausen ble damedoen ("dummedoen" i følge Alf) prøvd ut av styret, og funnet i orden, og vi la så kursen sydøst over mot det planlagte leirområdet.

Ved 17-tiden fant vi et egnet sted å slå leir i det planlagte området, rett sør for høyde 572. Harald ble sent til skogs for finn ved til bålet, mens Alf hjalp styret å sette opp telt. Det hold med ett tremannstelt denne gangen. Etter en time var leirplassen klar. Vi hadde felt to tørrgraner, så vi hadde ved til langt på natt. Da vi hadde satt oss godt til rette i vår granbar-sofa, var det frem med pølsene så vi kunne kose oss litt (!). Da middagen var fortært, og tekjelen hang over bålet, tryllet Alf frem sjokoladepudding og vaniljesaus til dessert. Vi ble sittende å småprate og fyre på bålet utover kvelden. En ugle prøvde å blande seg inn i samtalen, men den bare gjentok seg selv, så den ble etterhvert oversett.

Selv om det var stjerneklart og fullmånen sto høyt på nattehimmelen, ble det bestemt at vi skulle avstå fra måneskinnsturen. Dette fordi skaren kun var illusorisk og det å gå og vasse i løssnøen virket noe meningsløst. Dessuten lå vi et godt stykke unna Kustein, og det var ingen steder i nærheten som pekte seg ut som mål for en måneskinnstur, selv om peisestua og serveringsdama på Løvlia ble nevnt i en bisetning. I følge turprogrammet, skulle det nå bestemmes en gang for alle om klubben skulle skifte navn, og i så fall hva den skulle hete videre. Det var ikke kommet inn noen forslag til styret før turen. Da dette antakelig vis skyldes en ren forglemmelse fra enkelte av klubbmedlemmene sin side, ble ikke saken tatt opp til diskusjon. Dessuten var plenum alle andre steder enn på tur. Vi tar saken opp igjen på Vårturen-96.

Da klokken nærmet seg 2300, krøp vi ned i soveposene. Temperaturen var ca. -5 c, så alt lå til rette for en fredfull natt. Ulven til Harald lå i snøen utenfor teltet. Den lå uten bånd, etter prinsippet om at det er bedre den stikker til skogs, enn at den surrer båndet fast i en busk, og begynner 'a bråke og vekker far.

Da sola rant dagen etter, lå bikkja fortsatt i gropen sin. Bålet ble raskt tent på nytt, og frokost inntatt. Termosene ble fylt med te, og leiren revet. Ca. kl. 1000 var vi på vei mot Oppkuven. Heggelivatn ble krysset i godt driv i maskin preparerte løyper. Fra Heggelia fulgte vi rødmerket løype nordover. Denne løypa var blitt kjørt opp med scooter tidligere på vinteren, men senere bare gått med ski. Det var en fin mental rekreasjon å følge et enkelt skispor mellom furuer og lave bjørker over myrene rundt Bjørnstadputten og opp mot Oppkuven. Motbakkene var aldri lengre enn at man kunne se slutten på dem. Solen varmet godt, og det var bare så vidt den røde Swixen under skiene klarte å fullføre oppgaven sin med å gi oss feste helt til toppen. Det holdt akkurat.

På Oppkuven nøt vi utsikten fra tårnet (jfr. sommerturen -94). Den siste matpakken ble fortært og termosene tømt. Ca. kl. 1230 satte vi så kursen mot Sørkedalen. Det ventet oss mange og lange utforkjøringer, med de utfordringer dette fører med seg. Samtlige av klubbens medlemmer som var med på turen hadde fall under utforkjøringene, noen sågar to ganger.

Vi var trygt nede i Sørkedalen ca. kl. 1400. Til alt hell dukket to av turdeltagerene sine koner opp med hver sin bil. Denne muligheten benyttet vi oss selvfølgelig av, og vi unngikk kollektive transportmidler på hjemveien og. Det var synd ikke flere kunne delta på turen, da dette var en tur helt i klubbens ånd, og på et fysisk og utstyrsmessig nivå som alle har kapasitet til.

[Tilbake til Hovedside]