Referat fra Nattur mot Oppkuven
21-22 jan - 1994

 

Opplegget for turen var at vi skulle gå på ski til Oppkuven natt til 22 januar. På Oppkuven skulle vi brenne bål og se på månen som skulle være nesten full på dette tidspunktet.

I forkant av turen ble det relativt hektisk telefonaktivitet. Dette hadde forbindelse med noen internasjonale hendelser, så vi kan si at storpolitikken nå har gjort seg gjeldende i klubben. Turlederen Trond Nybø, måtte melde forfall med en relativt gyldig grunn og ansvaret for gjennomføringen ble overlatt til en noe svaksynt person med runde briller. Denne skulle så navigere seg frem til kuven oppe i åsen. La oss allerede nå slå fast at det var mørkt da turdeltakerne startet.

Det ble som sagt en del telefonaktivitet og grunnet idrettsskader, familiære problemer, festligheter og annet så var det bare fire stykker som startet. Disse var til gjengjeld svært godt forberedt til nattens strabaser. De fire var Kjell, Bjørn, Terje H. og assisterende turleder med små briller, nemlig Kolbjørn.

Været var flott og månen skinte da vi ankom Skansebakken i Sørkedalen. Det blåste frisk bris fra vest og det var et par kuldegrader. Løypene var svært isete og vi smurte så det skulle sitte. Alle var utstyrt med hodelykter, vindtette klær, termos med varm drikke og kjeks eller skiver. Turlederen var dessuten utstyrt med to stk. fakler på boks, som skulle fungere som leirbål.

Ekspedisjonen startet fra Skansebakken presis kl: 22:00 fredag kveld. Vi trasket langs veien et stykke før vi tok på oss skiene og var så i gang. Etter en halv time og en del motbakke fikk turleder en meget svak fornemmelse av at noe var galt, det var som om noen hadde endret på kartets kvoter. Det var noen åser like forut som ikke skulle ha vært der. Vi slakket av det drepende tempoet vi hittil hadde holdt og studerte kart og kompass nøye. Da ar det vi oppdaget det fatale, de som planlag ei og løypesystemet ved Skansebakken hadde ikke beregnet at vestlendinger som er vant til fjellvidder uten skog skulle navigere der, alt var planlagt for østlendinger som er vant til å navigere fra trestamme til trestamme. Turlederen følte seg med ett som et esel med lange ører og mule, hva skulle vi nå gjøre. Etter bare brøkdelen av et sekund, trolig uten at noen av de andre i det hele tatt merket så mye som en tåre i øyekroken, var en alternativ rute stukket ut. Med rolig stemme uten antydning til brist forkynte han "vi skjærer på tvers over dalsøkket med Tverrelva i bunnen og inn på den løypa vi egentlig skulle vært på nå". Ingen av de andre torde å motsi, så vi trasket i vei i den dype løssnøen. Det var ingen som hadde gode ski til slik aktivitet, men det var jo bare hardhauser med så ingen hadde noe å innvende.

Vi holdt stø kurs i omtrent et kvarter, da krysset vi plutselig en løype som skar nitti grader på vår kurs. Kartleser Nybø løftet sitt nå våkne og oppdaget at denne løypen førte opp på åsen til venstre for oss kalt Stuteskallen, og videre innover mot Oppkuven. Det ble så etter en liten rådslagning bestemt at vi skulle følge denne løypen da den så spennende ut. Vel løype var det ikke akkurat i ordets rette forstand for den var ikke pløyd etter siste snøfall som hadde vært ganske kraftig. Bjørn ble presset til å gå først. Etter en halvtime var vi på toppen av åskammen og kunne skue ut over Sørkedalen og vestover åsene. Månen skinte og vi hadde en fin bris fra vest, livet var verdt å leve, og det var bare å fortsette. Kjell gikk først den neste etappen og alt var fryd å gammen der vi tråkket oss fremover i halvmeters dyp snø, helt til vi stod midt i en stor tett granskog som det trolig ikke hadde vært mennesker i siden krigen. Vi hadde gått feil igjen.

Den neste halvtimen gikk til å hardtråkke skogbunnen på den nærmeste kvadratkilometeren før turlederen endelig brølte "jeg har funnet løypa". Da var det blitt midnatt, snøen var fortsatt dyp og Oppkuven fortonet seg langt borte. Vi bestemte oss allikevel å fortsette i alle fall til Evjeåsen (570 moh), som vi mente vi burde nå på en times tid dersom vi skiftet på å pløye løypen. Strekningen innover høyden var en svært fin skitur gjennom lav vokst furuskog, langs islagte tjern og under små romantiske koller som Otertjernåsene. Det var ikke vanskelig å forstå hvor Kittelsen og hans likesinnede på slutten av forrige århundre fikk inspirasjonen fra da de skulle forme den norske folkesjelen i bilder, tekst og musikk. Skogen lå foran oss badet i lyset fra en lav måne som kastet lange skygger med plass til både tusser og troll for den som fantaserer om slikt. Etter en times jevn marsj var vi på Evjeåsen like øst for Hegglivann. Klokken var nå ett om natten og vi bestemte oss for å lage leir. Bålet ble fisket opp fra sekken til turleder og vi tente på og satte oss rundt ilden. Slik satt vi og beundret utsikten mot vest mot de syv blåner. Maten ble fortært og te med rikelig sukker ble drukket i store mengder. Slik satt vi til klokken ble halv to. Da bestemte vi oss for å vende nesen østover mellom Groptjernåsen og Lysebråna, og inn på hovedløypa mellom Oppkuven og Søskedalen.

Når vi hadde gått et kvarter nærmest ramlet vi ned på denne og vi bestemte oss umiddelbart for å vende nesen hjemover. Løypen var isete og knallhard og vi bestemte at Oppkuvens fortryllelse skulle få være ubrutt denne gangen. Alle satte seg i hockystilling eller noe lignende og guffet nedover. Det gikk styggfort, men som de eminente skiløperne alle er kjent for å være , reddet vi oss forbi alle de livsfarlige bratthengene og hårnålsvingene Gopletjernåsen. Smurningen på skiene var borte på et øyeblikk, det samme var månen og lyset fra hodelyktene så det gikk på intuisjon det meste. Så lenge vi så at det var en ås på hver side av oss regnet vi forøvrig med at vi var på rett vei. Dessuten gikk det nedover og siden det hadde gått oppover hele veien fram til Evjeåsen så føltes alt nå helt riktig. Etter tre kvarter med høy fart og kontinuerlig unnarenn skimtet vi Skansebakken mellom buskene. Nå var klokken blitt halv tre og månen var helt borte.

Framme ved bilen pustet vi ut og pratet litt om turen og om det målet som ikke ble nådd. Vi var enige om at Oppkuven nok hadde vært greit og være på , men når først galt skulle være så hadde vi hatt en fin tur likevel., spesielt etter å ha erfart den isete løypen vi egentlig skulle ha gått på. Den var vi glade for at vi hadde sluppet å gå, da var det tross alt bedre å gå i dyp løssnø ble det sagt av noen som hadde greie på slikt. Eselørene til turleder skrumpet noe i det samme, men område rundt Skansebakken har i ettertid blitt studert nøye.

Selve skituren hadde vart i fire og en halv time og vi hadde ikke akkurat latet oss. Slik var det en trett gjeng med ekspedisjonsmedlemmer som satte seg i bilen og returnerte til tryggheten under dynene hjemme i det natten var på hell.

 

Kolbjørn Nybø

[Tilbake til Hovedside]