Det var ikke mange som fikk anledning til å bli med på denne turen. Det kan skyldes at den ble lagt til selveste pinsehelgen, samt at den kunne virke noe krevende.

Etter at påmeldingsfristen var utløpt var det kun Trond og Kolbjørn som skulle reise. Det var for få til å gjennomføre den planlagte turen, et taulag på breen krever minst tre personer for å være noenlunde sikkert.

Etter litt rådslagning ble Bernt ringt opp, han hadde uttalt at han ikke ville være med fordi han ikke ville gå på ski. Vi foreslo en tur uten ski, og da var han interessert.

Turen skulle gå opp gjennom Utladalen under Hurrungane i vest Jotunheimen til Vormeli og tilbake.

Vormeli er et kjent sted for fjellklatrere, det er en gammel nedlagt gård fra 1700-tallet som er blitt restaurert for 20 år siden av "Vormelis venner". Herfra var det William Cecil Slingsby, Emanuel Mohn og Knut Lykken besteig Store Skagastølstind den 21 juli 1876.

I boken "Til fjells i Norge", skriver Slingsby om oppholdet på Vormeli: .."Etter en tur på noen få miles gjennom vakker skogsnatur i bunnen av Utladal, kom vi ved 19 tiden til Vormeli, vel fornøyde med vårt dagsverk". Dagsverket var å førstegangsbestige Gjertvassind som etter en intern avtale mellom Slingsby og Mohn, skulle være "Mohns topp". Sistnevnte hadde derfor fått æren av å være første mann på denne toppen. Mohn var derfor nå godt fornøyd og tok livet med ro. Men det gjorde ikke Slingsby, hans topp skulle være Store Skagastølstind, og den var det meningen de skulle bestige dagen etter. Slingsby var urolig og spent noe som kommer fram i det han videre skriver: .."To søte, rosenkinnede piker, Live og Oliva, ønsket oss velkommen til Sulheims seter. Pikene kom fra Loms herred, en garanti for at de var renslige og ordentlige, og vår havregrøt, kaffe og melk ble satt fram på et nydelig renskurt bord. Servicet var av stentøy med et morsomt mønster. Det største rom var lyst og luftig, og manglet bare et bordkledt gulv for å være luksuriøst. Der var en seng som ble ovelatt til Mohn og meg.(?), mens Knut og pikene gikk til det andre selet. Utenom det øvrige seterutstyr var der et gevær eller to, og en liten kanon, som av og til ble brukt til å skremme bjørner med. Noen lurer ble brukt til samme formål. Bjørnen har alltid vært, og vil antagelig alltid bli, en plage på Vormeli, og mange er de eventyr som de fordums beboere her har opplevet.

I de syv år, fra 1869 til 1876, som Sulheim har drevet en av setrene på Vormeli, hadde ingen fremmede før oss besøkt dette grønne amfiteater, og enda noen år var jeg den eneste gjest. Jeg tror jeg har rett når jeg sier at før vi kom, var det bare James Blackhouse og hans sønn som hadde vært her - på en eventyrlig botaniseringstur i 1851. Dengang laget den unge Blackhouse et merkelig maleri av Hurrungane fra Suletind, under den totale solformørkelse. De var så heldige å møte en bjørn nær Vormeli, noe som aldri har falt i min lodd, skjønt jeg ofte har vært nær innpå.

Etter et måltid på den beste kost seteren kunne prestere, utfylt med liebig og sjokolade, så Mohn, med pipe i munnen og et gresk skuespill i hånden, likeså lykkelig ut som en humle i en revebjelle. Han hadde besteget den topp han elsket fremfor noen annen, og jeg kunne ikke la være å føle noe som lignet sjalusi. Skulle min egen topp også bli beseiret, - som Mohns og Sars var blitt? Været var fint men ustabilt, og alt avhang av neste dag. Knut som med sine solide ben, sterke muskler og kraftige lunger var så umistelig for oss, var nødt til å dra på hjemtur om to dager. Det ble kanskje nå eller aldri. Er det rart at jeg ustanselig hamret på den gode gamle leveregel om at morgenstund har gull i munn, dessverre til liten nytte? Mine følgesvenner hadde det altfor hyggelig. Vi hadde klatret fire nye topper på fem dager! Hvorfor slikt hastverk? Bare en siste kubbe på peisen, en siste pipe, og - pokker også! - en siste dram. Og altså sent til køys.åååå

Etter vårt opphold på Vormeli skjønner vi hva Slingsby snakker om. For selv om Live og Oliva fra Lom herred som var både renslige og skikkelige, dessverre ikke var der, så hadde vi en utrolig hyggelig kveld i det gamle selet som oser av historie. Men la oss starte med begynnelsen.

Turen startet fra Oslo lørdag morgen pinseaften 25 mai 1996, kl 0830. Vi kjørte min elleve år gamle automobil, en BMW 320i, over Dokka til Fagernes. Ferden gikk videre langs den gamle pilgrimsveien gjennom Vestre Slidre, over Tyin og til Øvre årdal. En lang tur som for hundre år siden tok flere dager men som i våre dager kun tar fire timer.

Vi parkerte bilen mellom stupbratte fjellsider, på Hjelle et lite stykke opp i Utladalen, kl 1530. "Været var fint men ustabilt".

Den første etappen ruslet vi på kjerreveien opp til Vetti gard som ligger en times gange innover i den ville Utladalen. Våre urbane føtter var trege å få i gang, men sekkene var ikke utpreget tunge, så vi var ikke utpreget nedkjørte når vi kom til gards på Vetti. På tunet sto Jørgen Vetti å tok i mot oss, en aldrende innfødt barket av den harde naturen han har tilbragt sitt liv i. Vi syntes det var svært hyggelig å treffe ham, og før vi rakk å protestere tilbød han oss å frakte sekkene på den slitte taubanen sin opp stupet til Vettismorki hvor vi hadde planlagt å tilbringe natten. Vi kunne selvsagt ikke si nei, det ville såret han fryktelig. Derfor la vi motvillig sekkene fra oss på heisvogna, og det var med sorgmodig blikk vi en time senere fulgte lasten til den forsvant bak trærne 3-400 meter lenger oppe i det bratte stupet.

Men før heisen ble startet opp og sekkene forsvant, fikk vi tid til å ta en rask tur inn til foten av Vettisfossen, nordeuropas høyeste foss med sine 273 meter frie vannfall. Det var en opplevelse å se vannmassene der de kjempet om å komme først ned til bunnen av den store jettegryta.

Stigningen opp til Vettismorki gikk svært greit unna uten sekker på god opparbeidet sti, og det var tre svært opplagte fjellvandrere som nådde toppen etter mindre enn en times gange. Der hentet vi sekkene fra heisen og vandret bort til toppen av fossen. Vi ble stående på kanten av stupet for å oppleve dragningen utfor, og det var ganske fryktinngydende, stupet har et kraftig overheng. Det ble kastet noen stokker utfor som bare liksom forvant inn under beina på oss, vi så aldri at de traff bunnen 273 meter nedenunder.

Etterpå ruslet vi bort til selet på Vettismorki hvor vi skulle overnatte. Der var det folk fra før, noen ungdommer fra bygda som hadde slitt seg opp stupet med nok øl til å skjenke en hel tropp. Det ble også gjort, og altså ble det sent til køys også for oss. Men før vi la oss spiste vi også en bedre middag på det den selvbetjente hytta til Jørgen hadde å tilby.

Morgenen første pinsedag ble lang og behagelig. Vi laget oss havregrøt med fruktsuppe, som er ypperlig for til å gå langt på. Måltidet ble spist med utsikt mot Ringstindene i nord, og vi kunne se at været i fjellet var svært skiftende selv om der var solgløtt avogtil.

Vi begynte ikke å gå før klokken var nærmere halv tolv, da hadde vi ikke sett snurten av de andre, de var trolig ikke i seng før langt ute i de små timer. Jeg minnes at jeg hørte latter i det fjerne de periodene jeg sov lett.

Turen videre gikk på sørsiden av Utladalen mot Fleskedalen, over Fleskenosi som er ca. 1300 meter høy. I Fleskedalen har Jørgen Vetti et lite sel som han dreiv å reparerte sammen med noen andre innfødte. Vi møtte dem på veien og slo av en prat med Jørgen, som var i godt humør. Han var sikkert glad for å se at vi var i live etter natten, for han hadde sett at gutta fra bygda bar tunge plastposer opp henget kvelden i forveien.

Over Fleskenosi måtte vi vasse i snøen. På veien opp stoppet vi å så på dalene under Hurrungene i nord, Stølsmaradalen, Midtmaradalen og Maradalen. I innerste enden av dalene kneiset toppene mot himmelen bare delvis skjult av lette skyer som dreiv rundt med stor hastighet.

Under ett av våre stopp for å nyte utsikten, skrek Trond at vi måtte være stille, han hadde hørt ett eller annet. Vi frøs alle bevegelser og ble oppmerksom på en gjøk som gol i et buskas like i nærheten. Med ett kom den sannelig også flygende rett mot oss! Vi ble stående grepet av den uvanlige opplevelsen det er å se gjøken på nært hold, og tankene gikk til alle fortellingene om gullkister under gjøketrærne.

Like etter gikk vi også rett på et par ryper som parret seg. Trond som hadde blitt spesielt sterkt påvirket av gjøken, fikk nå et underlig slørete blikk, men vi klarte å få han unna før han antastet de søte og altfor små skapningene.

På toppen av Fleskenosi inntok vi lunchen med utsikt over fjellene rundt oss. Mot sør mellom skyene, så vi Stølsnostind som vi egentlig skulle vært på oppe, og mot nord så vi nå nesten alle de ville toppene i Hurrungane. De var litt av et syn der de lå på andre siden av den ville Utladalen dypt under oss. Vi kunne ikke se bunnen på dalen så trang er den, og nede i bunnen visste vi at vårt mål Vormeli skulle ligge! Fjellsidene fra bunnen av dalen til de høyeste toppene stiger nesten 2000 meter til værs, og må være blant de absolutt lengste motbakkene i hele Norden. Dette var nok også Slingsby klar over da han gikk her for over hundre år siden.

Så tok vi fatt på den litt strabasiøse ferden inn til Skogadalsbøen. Der plyndret vi matbeholdningen på den selvbetjente hytta for de beste godsakene. Maten skulle vi fortære på Vormeli senere på kvelden, men ned dit var det ennå noen timers gange så vårt opphold på Skogadalsbøen ble kort.

Omtrent kvart over seks startet vi på nedturen til den bortgjemte setra. Stien var ikke lett å finne, men som de fjellvante stifinnerne vi er kom vi etterhvert på sporet av den etter litt nøling. Stien er ikke merket, og den anbefales ikke for folk flest. Den kroker seg ned et bratt stup med krokete busker. Først et stykke nede i lia oppdaget vi Vormeli på den andre siden av elva Utla. Den så aldeles umulig ut å krysse og vi lurte på om der var noen bro slik kartet viste, det er aldri sikkert at broene her overlever vinteren. Vi gikk imidlertid videre og håpet det beste.

Så slo det venstre kneet til Bernt seg vrangt, i kombinasjon med den timelange pausen på Skogadalsbøen hadde det ikke tålt belastningen i unnabakkene, og han ble hengende etter på det glatte underlaget. Nå var det også begynt å regne og tilværelsen ble nokså fuktig der vi tok oss fram i tildeles myrlendt terreng i det tette buskaset. Trond tok sekken hans og han og jeg jogget i forveien for om mulig å klargjøre hytta til pasienten ramlet inn døra. Broen var heldigvis intakt og omtrent klokken åtte ankom vi den forgjettede Vormeli gården.

På Vormeli var det helt tomt nå, ingen Live eller Olina fra Loms herred var å se, bare tomhet og stillhet under regntunge skyer. Gården ligger helt nede i den dype dalen og eneste vei ut herfra er tilbake over fjellet enten på nordsiden eller der vi kom fra, på sørsiden.

Vi låste oss inn, og for et rom. Det var som å bli satt flere hundre år tilbake i tiden. Her var sengeplass til fem personer, og sengene var plassert etter hverandre i en meters høyde over gulvet langs to av veggene. Foran sengene som lå midt i mot oss, var det bygget en benk til å sitte på og foran den igjen stod et langt bord som sperret nesten hele rommet. Midt på bordet stod en lysestake med halvt nedbrente stearinlys, var det disse lysene Slingsby hadde sittet i lyset av om kvelden for 120 år siden? Foran bordet stod noen gamle hjemmelagde krakker som hverken kunne kalles biedermeier eller art nouveau. Til høyre for inngangsdøren var peisen i naturstein som det meste av hytta ellers, og på siden av den stod en gammel ileggsovn. Gulvet var av svære steinheller, veggene i rommet var av grove tømmerstokker og taket hadde åpent røste og ble båret av tre åser. Diagonalt over rommet for peisen, over sengene stod en bokhylle med gamle bøker, en av dem var turistforeningens årbok fra 1868! Bord, vegger og steingulv var fullt av inskripsjoner fra de som opp gjennom årene hadde besøkt selet.

Så kom Bernt inn, bleik men fattet. Han var tydelig preget av tanken på å gå opp igjen herfra og over fjellet, med et kne som ikke lenger var hans venn.

Vi var også våte og kalde alle sammen og hytta var ikke akkurat oppvarmet. Fyring ble iverksatt, vi la i både ovnen og peisen, men det gikk tregt. Det var som om det ikke var noe trekk i det hele tatt. Jeg forsøkte desperat å få det til å brenne i ovnen, men det virket som om den gikk tom for luft og nektet å samarbeide? Røyken samlet seg dessuten under taket på godt gammelt vis. Etter en halv time skjønte vi at det måtte være noe galt et sted, en del vitenskapelige utlegninger ble fremmet og vi til slutt fram til at det ikke kunne være pipe på huset. Bernt pekte på peisen og gjorde oss oppmerksom på at det måtte det være for det var hull oppover fra ildstedet i peisen. For å sjekke hans teori stakk Trond hodet opp i røyken, og etter en tid kunne han konstatere at pipa var tett! Noen måtte ha lagt noe oppå, eller kanskje var det en ørn eller lignende som hadde bygget rede? Det første vi hadde måttet gjøre når vi kom inn var å spa ut ekskrementer fra en rev eller lignende - eller kanskje en bjørn? Trond svingte seg opp på taket i ekte tindebestigerstil, og der fant han en treplate med steiner på toppen av pipen! Denne ble umiddelbart fjernet og da ble det trekk i systemet.

Etter en time var hytta god og varm og vi kunne innta en varm middag i lyset av peisen og stearinlysene. Vi følte oss som de første pionerer der vi satt, og med sko og klær til tørk nær ovnen følte vi det underlig nok, som om vi befant oss i verdens sentrum. Praten gikk om de gamle bøndene og fjellpionerene mens kaffen og snusen begynte å gjøre sin virkning etter at ananasdesserten var fortært.

Timen før midnatt ble tilbragt liggende på sengene i det flakkende lyset fra det sprakende peisbålet. Praten blandet seg med prompelydene våre som vi nå var blitt vant med. Det nyttet nå ikke lenger å bortforklare en fis, de luktet forskjellig og var lette å kjenne igjen.

Det ble som en skjønner ikke sent til køys denne kvelden for oss, som for herrene Slingsby, Mohn og Lykken, og bra var det med bare fem knær til rådighet i motbakkene på tilbaketuren.

Vi ble ikke vekket av seterjenter som lokket på kuene om morgenen heller, dessverre. Men morgenen var fin den, selv om det striregnet ute. Vi stod opp kl 0700. Peisen var slokket og lyset kom ned gjennom pipen og lyste opp den hvite asken fra bålet kvelden i forveien. Det ble kokt rikelig med havregrøt og vi spiste med god appetitt, selv om de siste skjeene var vanskelige å få ned.

Tilbaketuren kl.0930. Vi hadde egentlig tenkt å gå over Midtmaradalen og Stølsmaradalen, men været og kneet til Bernt gjorde at vi fant det best å gå den samme veien som vi kom. Snøforholdene og noen svært bratte stigninger og unnabakker på nordsiden, gjorde også at vi valgte den mest forutsigbare ruten.

Etterhvert som vi basket oss opp igjen fra den dype dalen og nermet oss skydekket, lettet imidlertid regnværet og solen tittet frem. Kneet til Bernt ble også varmt og situasjonen ble i dobbelt forstand lysere. Vi trasket avgårde i sporene fra dagen før og etter en tre timers marsj var vi igjen på Fleskenosi blant de parrende rypene - ordentlige ryper alså. Der spiste vi igjen lunsj med utsikt mot tindene og dalen. Vormeli kunne vi ikke lenger se, den hadde igjen gjemt seg i den avsidesliggende og uveisomme dalen under oss.

Vettismorki nådde vi omtrent klokken halv tre om ettermiddagen, og klokken ti over halv fem var vi igjen på Vetti. Nå var kneet til Bernt stivnet helt og han hadde en strabasiøs tur ned de bratte stigningene. Vi tok oss i å synes litt synd på ham, men på slike strabasiøse ekspedisjoner må hver å en klare seg som best han kan. Det var nok hardt, men gutta liker det!

Trond hadde tatt mange fine bilder på turen, men ett eller annet sted på Vettismorki hadde han mistet forografiapparatet. Det vil si det var ikke han som mistet det i følge ham selv, det hadde alliert seg med glidelåsen på sidelommen til Bernt sin sekk og hoppet utav helt av seg selv.

Vi var litt slukørede etter dette, men været var nå fint og solen skinte, og vi visste på dette tidspunktet at vi ville nå tilbake til Oslo i løpet av kvelden. Klokken halv seks var vi da også nede igjen på Hjelle hvor bilen stod parkert. Der skiftet vi på oss reinere klær og var tilbake igjen i sivilisasjonen.

Så ble det kjørt til Øvre Årdal hvor vi spiste en bedre middag.

Klokken ti på halv syv satte vi oss igjen i bilen og kjørte mot hovedstaden, såre i baken etter all havregrøten og luften som på grunn av den hadde kommet ut der bak .

Turen ble døpt: "MELLOM TINDENE", og den var luftig nok likevel!

Vi ankom Kolbotn kl. 2240.

[Tilbake til Hovedside]