Referat fra vårturen i Aurlandsdalen 12.06 - 1993
(
Turne ble start sett gjennomført etter planen, været var strålende med sol og godværsskyer.
Bernt, John-Arne og Kolbjørn ankom Øvstebø litt over kl:22 fredag kveld. Resten av deltagerne, Tarjei, Terje S, og Terje H. ankom en halvtime senere.
Terje H. og Kolbjørn plasserte en bil i Vassbygdi og returnerte til Øvstebø ved tolvtiden. Etter sleppet alle sammen av foran peisen med en pils før vi gikk å la oss.
Lørdagen var alle på beina klokken åtte., da startet nemlig frokostserveringen med påfyll av termosen til de som hadde husket å ta med denne. Det viste seg heldigvis at det var mulig å få låne en termos på hytta, så dagen ble velykket også for Bernt og John-Arne... Vi hentet termosen på et bord etter at frokosten var fortært og nisten smurt. Bernt tok en termos som så fin og stor ut og smatt inn på rommet for å putte den i ryggsekken. Da kom det ilbud fra resepsjonen om at det var en gammel Amerikansk dame som savnet sin kjære termos og varme eleksir som skule varem henne gjennom dagen i solveggen utenfor hytta. Bernt lusket tilbake med den nyvunne beholderen , og i det han motvillig satte den fra seg på bordet og tok en mindre og styggere en, hørte han på amerikansk "oh, there it is".
Vi startet på spadserturen klokken kvart over ni. Ruslet langs vannet over en liten høyde, forbi "Nesbøgalden" og til den nedlagte gården Nesbø. Videre over Høyden og ned Bjønnstien.
I det vi passerte "Vetlehelvete" begynte sulten å gnage og vi satte oss ned i en skråning og fortærte deler av nisten. Kolbjørn foreslo at vi skulle spare halvparten noe som ble etterfulgt av noen med det resultatet at de morgenen etter støtte på noen knallharde skalker når de skulle pakke sekken.
Gode og mette vandret vi langs elven med fosser og stryk. Etter diverse akrobatiske øvelser utført av Tarjei på forskjellige broer kom vi omsider til Sinjarheim. Her benket vi oss på gresset ved husene og fram fra sekkene til turoperatørene kom til syne de kosteligste retter. Det var smeltede non-stop, klissete twist, seige karameller og mye mye mer som ikke var særlig appetittvekkende lengere.
Turen gikk videre ned dalen mot Almauraden.. Her var en stor foss som Tarjei og Bernt påstod at de hadde stått helt oppunder. De forsvant i allefall et kvarter og ingen så hvor de for. Da de kom igjen var de klissvåte, men var det av svette mon tro, det får vi nok aldri vite for sikkert.
I nederste delen av dalen passerte vi mellom annet "Kaldaholet" og "Kornhedleren" før vi noe over halv fire ankom Vassbygdi og bilen til Terje H., en fire dørs Opel Ascona med plass til fem personer. Vi hoppet inn hele gjengen med sekker og det hele. Kolbjørn ble delevis hengende på dørhåndtaket innvendig på høyre side bak. Ene benet og et edlere organ var følelsesløs da vi ankom Øvstebø en time senere.
Om kvelden spiste vi tre retters middag før vi satte oss i peisestuen og pratet over en pils eller flere. Vi tittet også på videoen som var tatt opp under turen.
Søndag morgen var det samme prosedyre som dagen før. Etter å ha fått med oss alle pakkenellikene forlot vi åstedet og kjørte til Blåskalven, et fjell på vel 1800 meter, det høyeste i fjellmassivet mellom Aurdalsfjorden og Lærdalsfjorden. Været var nydelig , men med en ganske frisk nordavind nede ved fjorden. Utsikten var det imidlertid ikke noe å si på da vi kom oss opp på brinken og kunne se ned på fjorden 800m lengere nede. Ettersom vi klatret videre opp på fjellryggen ble utsikten enda bedre., men noe av dramatikken forsvant fordi vi etterhvert forlot fjordlandskapet og beveget oss innover fjellet. Snart var det bare høye snødekte topper så langt øyet kunne se.
På dette tidspunktet viste det seg at turen kunne bli for lang for noen. Terje H. hadde hjemlengsel og John-Arne var relativt trett kan man si. Etter litt diskusjon ble det enighet om at de to skulle bryte av toppforsøket og sette seg på baken og skli ned noen digre snøfonner mot basecamp kalt Open Ascona. Som sagt så gjort. Det ble en uforglemmelig opplevelse for de to.
Terje S, Tarjei, Bernt og Kolbjørn fortsatte fremstøtet mot toppen. Vi forserte store brefonner og etter en mesterlig navigering uten kompass traff vi rett på toppunktet. Det var temmelig flatt oppå der, men utsikten var ikke til å klage over. I nord kunne vi se Jotunheimen med Hurrungane og Store Skagastølstind. Mot sørøst så vi Lærdalsfjellene og mot sør blinket Hardangervidda med Hårteigen i sollyset. Mot vest kunne vi se Freviksbreen og som en smal sort stripe mellom oss og denne kunne vi skimte Aurlandsfjorden.
Vi spiste resten av nisten på toppen, og nå var det omtrent helt vindstille. Ingen andre lyder var heller å høre bortsett fra visse kroppslyder fra svette vandrere.
Returen ble lagt over åsrygg lengre øst. Men før vi satte avgårde gikk vi litt nordover for å se hvordan det så ut, da skjønte vi hvorfor toppen blir kalt Blåskalven, for det var nettopp det den var. Utpå der gikk vi ikke.
Vel nede på veien igjen etter en tur som hadde vart i omtrent 6 timer ofret Terje S. og Bernt seg for å hente bilen som stod seks kilometer lengere nede i dalen. Det var visst noe lengere enn de hadde forstilt seg, og uten dramatikk ble turen heller ikke. Den nye fine bilen til Bernt ville ikke starte, den var blitt sur. Doningen stod parkert med fronten pekende oppover bakken. Først ble det gjort forsøk på å dytte den igang i revers i parkeringslommen der den stod, det gikk ikke. Etterhvert klarte de å su bilen men ikke uten dramatikk. Uten motorkraft virket bremseforsterkeren ikke så Terje holdt på å dytte hele ekvipasjen ut i det store intet. Resten gikk bra, med 800m stigning å rulle på ble bilen tvunget til lydighet.
Tilbaketuren gikk via Lærdal og Gol til Oslo hvor vi var ved elve, halv tolv tiden. De andre to kjørte samme vei men få timer før i løypa.
Turen må kunne sies å være vellykket, pent vær og masse å se. Temaet som var "fra vinter til vår" skulle være innfridd. Ene dagen trasket vi i snø, og den andre dagen vandre vi i vårgrønne lier.
Kolbjørn Nybø