Referat fra Vårturen 2007

 

 

Kalenderen viste søndag 13. mai og årets vårtur var et faktum.  Planen var at vi i år skulle oppfriske Oppkuven (Krogskogen), Nordmarkas høyeste punkt (hvert fall i den sørlige delen). Tre medlemmer Bjørn, Kjell Ø og Bernt samt fuglehunden til Kjell Ø, ”Luna” hadde på forhånd meldt interesse. Kjell Ø.stod for transporten og befraktet oss trykt inn til Sørkedalen. Været var på dette stadige perfekt med tanke på at vi skulle gå langt. Med andre ord dårlig, men det regnet ikke.. Klokken 10:00 (helt i henhold til plan) begav vi oss av gårde. Kjell og Bernt var oppsatt med skrittellerer. Bjørn hadde pulsmåler som i tillegg viste forbrukte kalorier, og gruppen var dermed optimalt utrustet til å kunne takle enhver utfordring dagen ville by på.  Bernt som hadde tatt ansvar for kartet geleidet gruppen raskt inn på en Rød merket sti som startet fra parkeringsplassen. Dette hadde vært en utmerket ide dersom det hadde vært vinter, men på våren førte den oss kun til noen nysådde åkrer. En rask omlegging av planen samt noe ulent terreng, førte oss tilbake til den opprinnelige planlagte ruten. Og vi var på tur.. 

Ferden mot Oppkuven gikk på skogsvei. Etter en drøy times gange eller etter 7700 skritt for å være mer presis tok vi vår første rast ved et vann som i følge kartet skulle være Øvre Lyse. Område var vakkert, men tåken på toppen av Golpetjernsåsen som lå på motsatt side av vannet var ikke kjærkommen. Spesielt med tanke på at utkikstårnet på Oppkuven faktisk ligger enda 150m høyere enn toppen. Ferden fortsatte oppover og oppover. 4 km fra Oppkuven tok vi av skogsveien og fortsatte på blåmerket sti over Lyseoråne. Område var fuktig men samtidig meget idyllisk og i seg selv vert hele turen.  Her møtte vi også flere ganger på storfuglen, og en rask plenumsavgjørelse vedtok (med 70% sikkerhet) at det var en Orrhane.

Rundt ett tiden nådde vi dagens hovedmål: Utkikkstårnet på Oppkuven. Tåka hadde lettet noe, så utsikten var lagt over forventet, men dessverre også langt fra optimalt.

Vi hadde nå tilbakelagt 16000 skritt i konstant oppoverbakke, så enkel logikk fortalte oss at vi dermed hadde 16000 skritt i nedoverbakke tilbake. Humøret var dermed på topp, da vi klokken 13:45 startet nedstigningen. Kjell Ø. hadde ytret ønske om å gå langs Langlivannet tilbake (?), så vi tok av på en ny sti mot nord-øst retning Svarten. Etter en stund nådde vi en skogsvei, og Luna (gjesten vår) fant ut at tiden nå var inne for å stikke av. Det hele ente med at Kjell valgt å ta skogsveien rundt i håp om å finne Luna langs veien, mens Bjørn og Bernt fortsatte strake veien rett ned mot Svarten i søken etter stien som på dette stadiet også var borte. Vi fant stien og Luna fant oss. Vel nede ved Svarten fikk vi også etter hvert kontroll over Kjell som hadde jogget rundt. Etter en kortere rast ved demningen i sydenden av Svarten (hvor vi for øvrig fant et par briller), startet vi den laaaange transportetappen tilbake mot sørkedalen. Vi gikk og gikk, og vanntro kunne vi etter hvert bare konstatere at vi hadde tilbakelagt en 5 km lang sammenhengende oppoverbakke (???) . Hvordan var det mulig!! På dette stadie begynte også kroppene våre å skrangle. Bjørn fikk en kombinasjon av vannblemme og gnagsår, og dermed kunne vi andre hvert fall glede oss over en litt artig gange. Luna kastet opp.  Men som det står skrevet i klubben psyko-analyse: ”Det skal så uendelig mye til for å holde vinnere nede  Systematisk satte vi neste fot foran den første, og klokken 16:45 var vi tilbake ved utgangspunktet. Rundt 35.000 skritt hadde hver av oss lagt igjen i Nordmarka

Og alle var enig om at det var en fin tur..

 

For styret 2007

Bernt