VÅRTUREN – 03

1.mai. – 4.mai.

 

REFERAT

 

 

 

Vårturen var denne gangen lagt til Florø, langt i vest, hvor vi skulle ut med båt og besøke øyene i området, med alle deres muligheter.  Da dette medfører lang transportetappe, ble turen lagt til en oval helg, med torsdag som reisedag.  Det var tidlig klart at det var mange som ikke kunne denne helgen.  Turen ble allikevel gjennomført da det var 3 medlemmer som stilte, og i tillegg hadde vi fått med oss en gjest.  Turen forløp som følger:

 

Trond og Tarjei møttes på det vanlige stedet ved Hønefoss, hvor utstyr og personer ble lastet over i Tarjei sin bil.  I tillegg fikk vi følge i bilen av Anette, som skulle besøke tremenningen sin i Florø.  Anette er min datter. (red.anm)  Så ventet det oss 8 timers biltur, noe særlig Anette satte pris på.  Da vi hadde kjørt i bortimot 7 timer, regnet vi ut at gjesten på turen, heretter kalt Terje S. Satte seg på flyet.  Vi kom frem akkurat i tide til å hente Terje på flyplassen, og så var turfølget samlet på Nybø gård.  Her ble planene for helgen gjennomgått i detalj, akkompagnert av god mat og drikke.  Så bar det rett i seng.

 

Fredag morgen gikk med til de siste forberedelser.  Poteter skulle kokes, utstyr skulle bæres ned i båten og det måtte bunkres både drivstoff og vann.  Til slutt  måtte Kolbjørn informere resten av fylket om hvordan de skulle forholde seg mens han var på tur.  Så var vi endelig på vei, og solen hadde ennå ikke begynt å dale. 

 

Første stopp på turen var gjestebryggen i Florø.  Her var det muligheter for å hamstre snus og andre livsnødvendigheter, noe som også ble gjort.  Så bar det ut mot det åpne hav.  Etter en god times tur, kom vi frem til turens første stopp, tettstedet Rognaldsvåg.  Har la vi til med den største letthet, og gikk på nærbutikken og gjorde stor innkjøp.  Utvalget var ikke akkurat som på ”Jacobs” på Holtet, men det dugde i massevis for vårt formål, og ukens omsetning var sikret for innehaveren.

 

Så var det av gårde igjen, med retning mot øya Kinn.  Vi søkte ikke havn ved øyas brygge, men fortsatte langs land et stykke.  Vi passerte den gamle steinkirken fra 1100 tallet som øya er kjent for og fant kort etter en lun vik hvor vi ankret opp etter læreboka.  Her ble lunsjen inntatt, med utsikt mot Kinnaklova, en kløft i fjellet som av forstålige grunner er et kjennemerke i landskapet.   Den minste av toppene var turens første mål.  Ryktene skal ha det til at den er vanskelig å bestige, en av turdeltagerne hadde sågar et håp om den kanskje aldri var blitt besteget før. 

 

Etter lunsj var det å fylle sekkene med nødvendigheter, og så legge i vei.  Første stopp var øverst i kløften.  Her var det nydelig utsikt både mot sør og nord (eller hvilken himmelretning det nå var), rett ut mot oljefeltene og på andre siden ned mot båten og det gamle gudshus.  Så snart vi hadde fått pusten tilbake bar det ned på utsiden av øya.  Her ble vi vist en hule, som etter en plakat på stedet skulle stamme fra steinalderen.  Det var stor enighet om at den nok var mye eldre, men at det sikkert hadde bodd folk der i steinalderen.  Så var det å finne en vei opp på vår topp.  Med et trenet øye klarte Kolbjørn ganske raskt å se seg ut en mulig adkomstsvei.  Dermed bar det opp bratte gressbakker, under overheng og opp en renne med luft under hælene før vi endelig var oppe.  Kolbjørn kunne konstantere, med en viss skuffelse, at det allerede var bygget en varde på toppen.  Noen hadde slått oss med kun noen tiår. Turen ned til båten gikk uten store problemer, men vi måtte bruke tau forbi de vanskeligste partiene, før det var å sette seg på baken og ake ned gressbakkene.

 

Vel tilbake i båten var det å kaste loss og sette kursen over fjorden mot Litle Batalden, hvor neste mål på turen lå.  Her visste Kolbjørn og Trond om en fin vik hvor det ville være perfekt å ankre opp for natten.  Det viste seg at det var vanskeligere å ankre opp enn først antatt.  Kolbjørn valgte derfor å kjøre sin nye båt i 100 000 kroners klassen opp på en stein, slik at vi kunne ligge i ro og mak å finn ut av hvordan vi skulle komme av steinen igjen.  Etter mye strev og draging i dreggtau, skyving med båtshake og padling med padleåre kom vi oss løs.  Dette ble markert ved at den stolte eier kjørte propellen i dreggtauet. Dette ga oss igjen et pusterom slik at vi kunne finne en løsning på denne nye utfordringen. Ja, han Kolbjørn vet å skape spenning.  Han visste også hvordan vi skulle komme ut av knipen.  Han ringte til sine gamle onkler som bor bare en mobilsamtale unna, og de kom oss til unnsetning.  Det har i ettertid slått meg som påfallende hvor raskt de kom, og at de hadde utstyr og løsning klart ved ankomst.  Det lukter avtalt spill.  Natten ble imidlertid tilbrakt i en vik som var langt bedre egnet. 

 

Lørdag var dagen for grottetur. Vi returnerte til den ulykksalige viken fra kvelden før, og nå ble det ankret opp etter alle kunstens regler.  Så ble sekkene igjen pakket med det som trengs til grottetur. Grotten lå bar 15 minutters gange unna båten. Den besto av en bratt inngang ned til en stor sal. Her fant vi så en litt trang gang som ledet ned under selve gulvet i grotten.  Den endte i en stor stein, men under steinen var det mulig å krype videre inn en gang.  Etter å ha forsert noen trange passasjer og vært gjennom noen små rom, kom vi til veis ende. Her var det samling av troppene, og praten gikk lett om ting man pleier å prate om når man sitter inne i en trang grotte med  et geitelik mellom seg. Stakkaren hadde havnet på feil hylle i livet, og endt sine dager der.  I det vi skulle returnere samme vei vi kom, oppdaget Terje at det var mulig å trenge videre inn i mørket for å nå et nytt rom. Geiteliket ble forsert, og det viste seg at vi tilslutt kunne komme opp gjennom en sprekk i det første gulvet vi sto på.

 

Oppildnet av denne forseringen, ble det klart at vi måtte nå taket i grotten også.  Flere varianter ble vurdert, og ved hjelp av tau og stort pågangsmot hadde vi forsert steinblokker, sprekker og vriene passasjer for så å befinne oss høyt over gulvet.  Det ble anslått å være ca. 50 meter fra høyeste punkt til laveste punkt i grotten.  På vei ut ble alle tenkelige og utenkelige sprekker undersøkt, men det var slutt på spenningen for i dag.

 

Vi tok en avstikker innom en siste grotte på vei tilbake til båten.  Den var imponerende nok, men av den mindre spennende typen.  Vel tilbake til båten ble middagen fortært, før det var tid for en rask oppdagelses ferd rundt i nærområdet.

 

Vi forlot Litle Batalden ved 5 – tiden, og satte kursen tilbake mot Florø, og Nybø gård.  Her ankom vi kl 2000, i rett tid for en dusj og badstue før pizza og godt drikke ble fortært. 

 

Søndag var det tid for avreise.  Trond og Tarjei fikk pakket bilen, og så satte vi kursen hjem.  Terje ble igjen en liten stund, da flyet hans gikk noe senere.  Sistemann var hjemme i god tid før natten.

 

Til slutt vil jeg på vegne av styret for Gastrocnemius Spadserclub rette en stor takk til Hallgerd og Kolbjørn som tok så vel i mot oss på Nybø.  Håper vi kan gjennomføre noe tilsvarende en annen gang.

 

 

 

For styret

 

Trond Nybø