Referat fra sommerturen 1999

Fredag 20.august. 5 medlemmer fra klubben stiller med store forventninger. Målet var Leirungstindane i Jotunheimen, og turen var lagt opp slik at den endelige ruten skulle avgjøres i plenum fredag kveld Terje Haugen stillte frivillig med bil, og hentet Bjørn og Bernt på Østbanen klokken 15:30:00. Lars ble så plukket opp på Lysaker og Tarjei H til slutt på Statoilen i Sandvika helt etter planen. Som siste mann måtte han sitte i midten bak, men var like blid. På vei oppover mot heimen, sørget Livi for provianten. Maten .. frokost og lunch til 2 dager ble sponset av klubbkassen. Ølet betalte vi selv.. Middag ble så tradisjonen tro servert ved Valdresporten, og den siste transport etappen opp til den leide hytta på Bessheim Camping ble gjennomført med en upåklagelig stil.

Det å kalle det vi leide for en "hytte" er muligens å ta litt sterk i, men den hadde 4 relativt tette vegger, tak, dør, 4 senger (undertegnede sove på en ekstramadrass under "bordet") og 4 forskjellige stoler, som vi byttet å sitte på. Skuret dekket definitivt den oppgaven den var tiltenkt for helgen, og ble således sponset av styret. Plenummøte startet. Den alternative turen på sydsiden av leirungsdalen med 7(!) 2000m topper ble raskt forkastet. Den originale turen opp til Tjørnholstind over steinflyi ble også forkastet. Gutta var på tur, og skulle ha action..

Turen opp til Tjørnholstind via Bukkehammeren (1910m), Kvassryggen (2070m) og Høgdebråten (2226m) ble enstemmig valgt. Det til tross for at område mellom Kvassryggen og Høgdebråten var blitt definert som "luftig". Turen vi valgte er beskrevet som en "lang dag 10-12 timer".

[Titt på kartet]

Lørdag 21.august. Frokosten startet ved syvtiden, Langtidsvarselet med "kuling på toppene", og "med fare for enkelte byger" var blitt gjort til skam. Nå var det sol og godværs skyer og shorts som gjaldt. Vi dro fra "hytta" ved åtte-tiden, og klokken 08:15 stod vi klare ved Leirungsbuin. Turen startet ved at vi fulgte rødmerket sti sørover, og oppover til foten av Knutshøi, her dreide vi sammen med stien vestover og innover i den nordligste Leirungsdalen. Elven Leirungsåi ble forsert via en bru, før vi så satte kursen over de store myrene rettning Bukkehammeren, som nå lå (kun) ca 800m over oss. Turen oppover som først gikk parallelt med elven fra Bukkhammertjøn (langs grensen til nasjonalparken) var lang og hard, men vi holdt et jevnt tempo, dog med en del kortere pauser. Kroppene ble stadig etterfylt med væske og energi etter alle kunstens regler. Rett før vi passerte 1500m forserte vi bekken som på dette partiet mer fortonte seg som en foss, og fortsatte etterhvert oppover langs østkanten av hammeren. På nordsiden stupte veggen bratt ned mot øvre Leirungsdal og Gjende. At vi var på Bukkehammeren ble heldigvis bekreftet ved at vi fant et reinsdyrhorn. Etter mye slit og svette stod vi til slutt på toppen av Bukkehammeren (1910m).....Spektakulært, at dette måtte være noe av det ypperste Jotunheimen har å by på, var det bred enighet om. Undertegnede som en gang tidligere hadde vært på denne toppen i tykk tåke, skjønte nå hva vi den gangen gikk glipp av. Gjennom sprekker og skar i fjellet kunne vi se den fantastiske deltaen fra Leirungsåi i den Øvre Leirungsdalen 800m under oss. Utsikten forøvrig var det heller ingen som klagde på. Alt ble vel dokumentert av Bjørn, som var turens selvoppnevnte fotograf. Turen opp hadde tatt i underkant av 3 timer (ikke verst), så nå var det tid for en liten matbit. Fra Bukkehammeren gikk turen så videre til Kvassryggen. En tur (og en topp) som muligens kunne fortone seg som et antiklimaks i forhold til hva vi tidligere hadde opplevd på Bukkehammeren. En lang steinete oppoverbakke. Dagens første 2000m topp var dog ett faktum. Fra toppen av kvassryggen (2070m) tok vi pliktoppfyllende et par bilder før vi fortsatte ferden oppover mot Høgdebråten. Neste høydare var startet........

Vi var nå kommet til turens store usikkerhetsmoment. Partiet mellom Kvassryggen og Høgdebråten var som tidligere nevnt blitt definert som "luftig", og det i en artikkel skrevet av fjellklatrere. Var begrepet "luftig" ment på "Kreti og Pleti" som ønsket å gå ruten, eller var ruten "luftig" i profesjonell forstand slik at sikring var nødvendig?? Klubbens alpine elite var samlet fraværende på denne turen, så dette var noe vi måtte finne ut av selv. På vei oppover mot det bratteste partiet gikk vi langs en egg. Høyreside av eggen var nå blitt et stup ned mot en bre. Naturen hadde her dog rettet seg så viselig at en del store steiner fungerte som et slags gjerde ned mot avgrunnen. Ferden videre oppover kan nok mer karakteriseres som bratt kliving i bratt terreng, uten at det preget klubbens 5 representanter i noen særlig negativ grad. Ingen hadde problemer med å takle omgivelsene. Den "luftigste" biten var dog den siste kneiken før toppen, men her stilte Tarjei kroppen sin til disposisjon som et ekstra festepunkt, og før vi viste ord stod vi alle på toppen. Nok en 2000m topp i klubbens historie var beseiret. Vår andre for dagen.

Det å kalle Høgdebråten (2226m) for en "topp" er vel mer en akademisk terminologi, da selve toppen mer kan sammenlignes med en pannekake. Derimot ruvet nå "Østre Tjørnholstind" 2330m nå plutselig rett foran oss. Turens endelige mål var nå kun 1 km i luftlinje unna oss, og mellom oss og toppen lå en u-formet egg. Eggen går etterhvert over i en 1-2m bred "sti" mellom ett stup på venstre side ned mot Steinflybreen, og en bratt isbre på høyre side. Isbreen ser ut som ett kirketak opp mot toppen, der breen fortsetter ned på baksiden. Toppen Østre Tjørnholstind ligger så rett bortenfor taket.

Hittil hadde vi holdt et rimelig jevnt tempo med mye stigning i ca 6 timer. De fleste syntes derfor at forventningene til turen forlengst var nådd, og fokuserte nå mer på den laaaange tilbaketuren. Tarjei derimot ønsket en ny 2000m topp, og resultatet ble derfor at vi nå delte oss opp i 2 grupper, Undertegnede og Tarjei skulle ta omveien via Østre Tjørnholstind, mens resten skulle ta seg tilbake via "Steinflyi" .

Eggen mellom Høgdebråten og Tjørnholstind er forøvrig kjent fra Tyske propaganda filmer der "Alpe-jegere" trente før de ble sendt til Russland. Det skal derfor ligge mange tom-hylstere fra krigens dager mellom steinene på eggen den dag i dag.

Turen rundt eggen og opp på Tjørnholstind gikk mye greiere enn forventet. De sjarmerende, dramatiske og imponerende omgivelsene gir oss en herlig sinnstilstand. Den stupbratte venstresiden og den bratte breen på høyresiden for oss likevel til å føle oss uendelig små. Etterhvert gikk vi så over på spissen av bretaket (spooky) og rett opp mot toppen av Østre Tjørnholstind (2340m). Turens lille klatretekniske utfordring var faktisk toppens 2 siste meter, men med litt samarbeid klarte vi det og. Utsikten fra dagen tredje 2000m topp var like imponerende som turen oppover. Etter en liten rast, startet vi så tilbake turen. Det hadde tatt oss 7 timer å komme hit, og den andre gruppen hadde nå allerede en times forsprang. Turen nedover gikk derfor i et forrykende tempo. Først over den store "Steinflybreen". (Helt trygt i følge en liten bok Bernt hadde lest, men Tarjei var skeptisk...), så over en rekke snøfelt som lå som perler på en snor nedover langs tilbakeveien. Vi regnet nå med at vi hadde tatt igjen det meste av forspranget, da de andre for det meste måtte "hoppe" fra stein til stein nedover. Vissheten om dette gjorde at vi skrudde opp tempoet ytterligere. Turens hittil idyll og problemfrie gjennomføring ble så plutselig avbrutt av et voldsomt men likevel dempet "klask". Tarjei hadde stupt kråke i steinura, noe som det meste av kroppen hans nå bar preg av. Med legekyndige øyne, ble først og primært den ene fingeren hans undersøkt. Var det knokkelene hans vi skimtet nedi sårt? Fingeren var hvertfall "sikkert ikke" knekt.. Turen videre fortsatte i et noe mer dempet tempo. I det vi passerte brinken på Steinflyi kunne vi se de andre ett stykke lengere nede i lia. De var nå i ferd med å bryte opp etter en rast langs bekken vi fulgte oppover mot bukkehammaren. Vi nærmet oss sakte men sikkert den andre gjengen, selv om de holdt et imponerende høyt tempo så sent på dagen. Ved broen over Leirungsåi lå vi ca. 6 minutter etter. Og vel nede ved bilen en god stund senere var det kun snakk om "sekunder". Klokken var nå kvart på seks. En helt vanvittig fin og slitsom tur på ni og en halv time var avsluttet.

Slitene og trette avsluttet vi så dagen, med en tre retters middag på Bessheim etterfulgt av noe flytende i baren. Ingen klaget over at de hadde sovet dårlig den natten, selv om madrassen til Terje H. tilsa at han burde ha gjort det.

 

Søndag 22.august. Vi tok det med ro om morgenen. Med støle kropper og mange vonde rygger, var entusiasmen rundt dagens planlagte utflukt til å begynne med heller laber. Men etter hvert som kroppene ble tøyd opp våknet villmannen sakte men sikkert. Være var også i dag upåklagelig, selv om brisen var en tanke kjøligere. Ved 11 tiden stod vi igjen klare.

Dagens mål var Knutshø (1517m), den 5 km lange flotte eggen rett sør-øst for Gjende. "Passer best for dem som ikke så lett blir svimle" står det i en turbeskrivelse. Hm... Fra litt avstand så dette rimelig greit ut, og i en annen bok stod turen arkivert under "lettere turer i Jotunheimen". Vi parkert langs veien over Valdresflyi denne gangen, så avstanden bort til foten av Knutshø var kun en 600 -700m. Den aller første kneiken oppover fjellet egnet seg nok best for dem som ikke så lett ble svimle... Det fikk vi bekreftet av en meget fortvilet dame i 50 årene på toppen som lurte på hvordan i all verden hun skulle komme seg ned igjen.. Hvis hun fortsatt stå her når vi skulle ned igjen, skulle vi sørge får å få henne trygt ned. Veien videre oppover mot toppen gikk greit. Alle hadde nå kommet seg over gårsdagens manndomsprøve, og nøt tilværelsen. Selve eggen var nok en tanke bredere enn vi hadde håpet, men utsikten ned til begge Leirungsvetnene og innover i Jotunheimen var av ypperste klasse. Den bratteste biten "Stupet", som var de siste 40m opp til selve toppen, så noe skummelt ut fra avstand, men løste seg fint opp mot toppen. På toppen (grensepunkt i Nasjonalparken) tok vi en lengere velfortjent pause og nøt utsikten, før vi til slutt satte nesa hjemover. Damen ved den første kneika var nå forsvunnet, så hun hadde nok klart å karre seg ned for egen maskin. Etter drøye 3 timer var parademarsjen over.

Litt vemodig var det å forlate Jotunheimen etter alle disse herlige opplevelsene, men den grå hverdag nærmet seg. Jotunheimen ligger jo bare der, og sannsynlig (med litt flaks) så vil den bli liggende der i mange år fremover.

På hjemveien stoppet vi og spiste middag ved Bjørnen Kro, som lå "kun 3 km syd" for Fagernes... Her ble strutsebiffen testet. Fra Bjørnen i Odnes fortsatte siste etappe hjem via Brandbu. Noe diskusjon om hvem sin tur det var sitte i midten bak ble det, da støle kropper forbød unaturlige sittestillinger. Vi var hjemme akkurat tidsnok til at vi kunne rekke å legge ungene....

Og alle var enig om at det hadde vært en fin tur....

 

Bernt Jordbræk

[Tilbake til Hovedside]