Referat sommertur 1998

Fredag 21.August

Så var dagen endelig kommet. Sekken var pakket og forventningene store. Gastrocnemius skulle erobre nok en 2000m topp i Jotunheimen. Målet var Store Knutholstind, en majestetisk knaus i Leirungstindane.

På forhånd hadde 8 glade gutter meldt sin interesse, og etter en hektisk telefonrunde kvelden før var nå alle brikkene falt på plass.

Kjell Sander og Bernt skulle dra fra Oslo ved 15 tiden. Utstyrt med tre telt skulle vi møte Tarjei+telt ved Valdresporten. Etter en bedre middag, samt fellesinnkjøp av mat, skulle vi sette opp 4 telt i område rundt Gjendesheim (samme plass som ved Surtningsuituren). Alt gikk foreløpig etter planen. Kjell hadde lovet at det ikke skulle regne når vi satte opp teltene. Og han holdt ord.... Etter mørkets frembrudd (ca 22:00) dukke neste pulje opp. Bjørn, Lars (et hyggelig bekjentskap fra vårturen) og Terje S. ble møtt med (nesten) stjerneklar himmel, ferdig oppslått base camp og noe flytende som kunne inntas. Bjørn mente at sherpa-prinsippet var noe han absolutt kunne leve med . Vel en time senere kom "fiskeri-gruppa". John-Arne og Terje Haugen hadde ingen ambisjoner om å nå toppen grunnet diverse defekter i kroppene, men valgte likevel å stille for å være med "gutta på tur". En virkelig Gastrocnemius ånd det senere vil gå gjetord om.

Klokken 00:30 senket stillheten seg rundt Gjende, kun avbrutt av en iherdig snorking.

Lørdag 22.August

Reveljen gikk kl:06:00. Båten skulle gå kl:07:00 og rykter om at ca 600 reisende ville prøve å komme med båtene gjorde at leiren ble revet raskt og effektivt. Vi skjønte raskt at estimatene på 600 ikke holdt stikk fordi det var helt folketomt ved båtkaia. Panikken krøp langsomt inn i sjelen til undertegnede. Båtturen over Gjende var på forhånd definert som en "kritisk suksess faktor". Etter en relativt grundig og kritisk undersøkelse av båttidene viste det seg at båten gikk kl:08:00. B-menneskene i klubben så aldri det geniale ved at vi nå stod først i køen og var garantert overtur over Gjende. Noen av oss gikk opp på bryggen mens vi ventet på båten. Det gjør vi aldri igjen... Bryggen var nemlig kapteinens domene, og denne dagen hadde han i tillegg ikke helt truffet på dagsorden. På vei inn i båten var beskjed klar. "Dykk skulle ha steld dykk bakerst, som er så frække å trenge dykk på". Vi kom oss likevel med og styret sponset båtturen (tur/retur) .

Ved ni-tiden var vi inne ved Gjendebu. Været var sånn halv-greit. Vi satte opp ny base camp i område rundt hytta, og nøt en spartansk frokost (også sponset av styret) ved leirplassen. John-Arne og undertegnede gikk for å hente kaffe på Gjendebu. Verten her var i enda dårligere humør enn kapteinen. Han var blitt beskyldt for "dårlig service i en monopol situasjon" og humøret var deretter.

"Vart det Memuru-tjuvane" ropte han da en gjeng han ikke hadde kontroll over gikk ut av døren. Men med brede smil og en hyggelig tone fikk vi til slutt fylt kaffe på 5 termoser. Da prisene på hytta var helt overkommelige benyttet vi oss samtidig av sjansen til å booke oss inn for natten.

Ved 11 tiden var alle klar, og den nådeløse ferden mot Store Knutholstind startet. Første del av ferden gikk opp til Svartdalen. Har skulle alle delta. For å lagen en lang historie kort, så gikk vi oppover.

Etter ca to og en halv time var første delmål nådd. Vi hadde nå steget ca. 500m og befant oss ved det nordligste vannet. Vi hadde skilt lag med John-Arne og Terje H. som nå skulle prøve fiskelykken.

Vi kunne nå konstatere at den øvre delen av Store Knutholstind var delvis dekket av snø og mye tåke. Vi bestemte oss likevel for å gå så langt oppover som vi fant forsvarlig. Nå gjaldt det bare å finne en vardet sti som skulle føre oss på den videre på den strabasiøse ferden. Her har mange hatt store problemer, så for å være på den helt sikre siden gikk undertegnede opp i lia på østre side og fulgte dalen parallelt innover til stien åpenbarte seg. Etter å ha samlet gjengen, kunne vi så startet klivingen mot toppen, ett sted 900m over oss.

Vi kløv oppover, oppover, oppover og til slutt litt oppover Etter mye tapt svette og mange korte raster nådde vi etter hvert tåken.

Tåkelaget var tynnere en vi trodde så vi fortsatte. Vinden økte, og vi nådde etterhvert ett tynt snødekke som lå oppå ett noe isete grunnlag, og det var snøkrystaller i luften. Undertegnede ble mer og mer betenkt. Kjell følte seg heller ikke lengere bekvem med situasjonen og ønsket nå å snu. Påstander fra Terje S. (som nå gikk først) om at han hadde funnet ett ypperlig sted Kjell kunne sitte å vente bet han ikke på, og startet nedturen samme sti som vi hadde fulgt oppover. Vi andre fortsatte, og rundet snart mot sydvest siden. Her lå var "hvilestedet" Terje hadde påpekt. Det var som en vandring rett inn i paradiset. Vinden forsvant, all snø og is var borte . Vi valgte nå å ta en lunsjpause for å nyte omgivelsene. Under oss kunne vi gjennom tåkehavet se store deler av Svartdalen. Over oss prøvde solen å nå oss gjennom tåken, og vi kunne skimte toppen høyt over oss. Kunne livet bli bedre? Undertegnede som hadde vært her før og som nå befant seg mitt i tåkehavet, kunne opplyse om ett lignende sted høyere opp. Ett sted som var mye brattere. Etter lunsjpausen startet den tunge ferden videre, og plutselig stod vi på toppen Store Knutholstind 2341m.... Tåken hadde spilt oss et puss. Stedet som var mye brattere lengere opp, var stedet vi spiste lunch. Og toppen som var så langt unna ..... Totalt brukte vi 2 timer og 45 minutter opp Svartdalen. Gleden over å nå toppen, gikk rask over til ergrelse over at Kjell hadde snudd. Han hadde snudd på vel 2100m, 200m høydemeter fra toppen.

Utsikten fra toppen var meget begrenset i tåka. Så etter at formalitetene rundt dokumentasjonen var unnagjort, snudde vi og startet den lange ferden nedover. Venstrekneet til undertegnede var nå i ferd med å stivne (j.fr turreferat fra Utnadalen), men flere lange snøfonner på veien nedover gjorde livet meget enklere.

Vel nede i Svartdalen ble gjengen atter samlet, og etter at halte-pink omsider nådde samlingsstedet var det bare å konstatere at fiskerne nå stilte uten fisk. Det ble stilt kritiske spørsmålstegn rundt John-Arnes uslitelige tro på Gjedda i Svartdalen.

For ordens skyld: den vardete stien startet ved stor markert stein, ved sørenden av det lille nordligste vannet i Svartdalen. En gjeng vi møtte nede i Svartdalen, hadde kommet feil ut og måtte snu ved ca. 2000m.

Den lille viseren på uret begynte nå å nærme seg V? , så det var på tide å returnere til base camp. Topptur til Svartdalspiggen var nå overhode ikke ett tema. Turen tilbake gikk greit, en baktropp på fem skadeskutte dyr sikret retretten.

Vel framme ved 19 tiden dusjet vi for 5 kroner, før vi inntok en 3 rettes middag på Gjendebu. (tidligere mistanker om at en av ingrediensene i rømmegrøten er margarin, ble grundig bekreftet)

Stemningen under middagen var god men dempet. Den bar nok litt preget av dagens strabaser, og det ble en relativt tidlig kveld på oss alle.John-Arne, Bernt og "pertentlige Kristensen" på overnattet på Gjendebu, de andre i telt.

Søndag 23. August

Været var topp. Litt før kl: 09:00 stod vi pakket og klar med "sikker margin" fra brygga og ventet på båten.Det var nesten litt trist å forlate Gjendebu i dette nydelige været så tidlig, men hjemmene krevde sitt.

Under overfarten tilbake til Gjendesheim, viste det seg at Bjørn var en utmerket økonom. Han hadde spart kassen for ufattelige beløp ved å kjøpe dagsbillet tur/retur dagen før.

Etter å ha fylt termosene med kaffe på Gjendesheim, fant vi en rasteplass på Valdresflyi med utsikt mot Leirungsdalen og den imponerende Tjørnholstind. Enkelte ytringer om hvor neste sommertur burde gjennomføres falt naturlig inn med omgivelsene.

Under frokosten oppdaget vi plutselig at ingen hadde betalt for 5 termoser med kaffen fra Lørdagen. Det hadde (ikke helt uventet) gått litt i surr i regnskapet til verten. Etter frokosten dro "Gjendebu-tjuvane" hjem... og alle var enig om at det hadde vært en fin tur.

Ettermæle

"Den beste og den værste turen jeg noen gang har hatt" var en av kommentarene etter turen.

Turen var tøff (for enkelte helt på kanten), med gutta likte det. Prinsippet om at ikke alle MÅ opp på toppene for å bli med, viste seg på turen som et riktig og viktig prinsipp. Det viktigste er at gutta er på tur.

Kryss av 19 Oktober i almanakken. Da er vi igjen på tur, under helt andre omgivelser.

 

Bernt Jordbræk

[Tilbake til Hovedside]