Referat fra Jotneheimen sommeren 1993

 Fra Oslo til Memurubu (fredag kveld/Lørdag morgen)

Turen startet fra Oslo Fredag 27.Aug-93 ca. 17 17:20. (John-Arne og Kjell stilte med bil). Fra klubben stilte 5 personer (Trond og Terje S. hadde meldt forfall, Trond for andre gang på rad). I tillegg stilte 2 gjester: Jon-Arne som veterangjest og Bjørn som jomfrugjest. Tarjei møtte opp i Oslo. Grunnet fredagsrushen ble bilene snart separert, men en uskrevet lov om at vi skulle spise middag ved Valdresporten (Nes i Årdal) gjorde at vi snart var samlet igjen.

Etter middag og noen transportpils stoppet vi ved bensinstasjonen i Fagernes. Undertegnede hadde kjøpt en Primus Optima til ca 1,200.- i anledning turen, og trengte parafin. Etter knallharde forhandlinger mellom enkelte turmedlemmer og bensinstasjonens personale fikk vi kjøpt 1 liter parafin, tappet fra stasjonens egne tanker til kr 4.-. Alternativet hadde vært å kjøpe en 5 liters dunk med "vanlig" parafin til 95.-. Vi gjorde med andre ord et kupp.

Etter ytterligere noen transportpils kom vi frem til Gjendesheim ca ved 11 tiden. Temperaturen var en del kjøligere enn forventet, men det var ikke til hinder for en ompakking av sekkene ved bilen, og en rask oppretting av bivuakk ca. 200m nord for parkeringsplassen.

Etter å ha beundret stjernene sammen med noen biuvakkpils, gikk vi tidlig til køys.

Lørdag morgen sørget Bjørn for reveljen kl. 06:00. Været var strålende så planene om evnt. alternative ruter bortfalt. Vi rev teltleiren rimelig raskt, og stillte oss i ferjekø. Lykken falt oss bi, og det ble satt opp en ekstra ekstra ferje til Memurubu kl 07:30. (På den var vi alle selvfølgelig med)

Vel fremme ved Memurubu satte vi opp teltene, (på en ikke anvist plass) nede ved Gjende. Her spiste vi frokost og gjorde seriøse forsøk på å fyre opp primusen. Sistnevnte uten hell fordi væsken fra parafinkuppet sannsynligvis inneholdt store mengder H2O. At John-Arne hadde et propanapparat liggende i bilen hjalp oss ikke.

På selve memurubu åpenbarte det seg en splitter nytt hotell. Her fikk de som hadde behov for det tømt ryggen og fyldt termosene med kaffe. Den lange ferden mot Surtningssui startet så ved 10 tiden. (En time etter schedule).

 

Surtningssui (Lørdag)

På turen oppover fulgte vi en løype gjennom Memurudalen på høyresiden av Memuruelva. Dalen virket nok noe drøy, men etter at ei jente på den andre siden av elva plutselig begynte å "by seg fram / kroppet seg", var alle igjen ved godt mot. Etter som dalen svingte mot nord fulgte vi raskt etter. Kolbjørn sørget for til en hver tid å dokumentere alle nye inntrykk på video. Ved 12:30 tiden stoppet vi opp for en rast i naturskjønne omgivelser noen 100 m fra stedet der Memuruelva møter Surtningssuibekken. Vi var nå kommet helt til enden av Memurudalen, og foran oss ruvet Memurutindane i all sin prakt. Det vanket en og annen forsiktig kommentar fra enkelte da de skjønte at vårt mål lå ca 300m høyere enn disse tindene. Hittil hadde vi jevnt og trutt vunnet ca 300m høyde i forhold til Gjende. I luftlinje horisontalt var vi nå kun 3,5 km fra toppen. Vertikalt ca 1100m. Da rasten var ferdig fulgte vi Surtningssuibekken oppover ca 1 km for stien vi gikk på svingte og gikk rett øst(opp)over gjennom et skar. På toppen av skaret fortonte stien seg videre nærmest som en vegg, og vi kunne for første gang konstatere at det var flere med samme mål som oss. På veien oppover "veggen" traff vi på ei dame som hadde gitt opp. Hun hadde tidligere gått i Himalaya, og påstod da dette var mye verre. Etter mye slit og tilbakelagte steiner nådde vi til slutt toppen av Surtningssui ca kl 15:15.

At Surtningssui er kjent for sin storslagne utsikt var noe vi alle viste. At det igjen (slik noe hevder) bare skyldes at Surtningssui er det eneste sted i Jotunheimen hvor man ikke kan se Surtningssui er noe som kan tilbakevises ettertrykkelig. Panoramautsikten var enda bedre enn sitt rykte. Undertegnede var spesielt fascinert av Knutholstindane i de ville Leirungsmassivet i sør. Eter å ha nytt utsikten i vel en time, var det på tide å tenke tilbakevei. Den planlagte tilbakeveien over den spektakulære eggen ved massivets sydvegg ble blankt avvist av samtlige andre turdeltagere (unntatt Tarjei), dermed ble begrepet "kyllinger" introdusert av undertegnede. Vi satte avgårde på den alternative tilbaketuren over Rauhamran. Av spesielle årsaker referenten ikke vil komme inn på, nådde ikke alle toppen av Rauhamran. Derimot forsvant en gruppe på 4 ned på vestsiden av hammeren og havnet til slutt i Memuredalen. Tarjei, Kolbjørn og Bernt gikk over toppen, og fulgte høydedragene nedover mot Memurebu. Noen få meter fra det endelige målet traff vi igjen på den andre gjengen. Da den store viseren på uret pekte rett opp, og den lille på åttetallet gav det oss en indikasjon på at tilbaketuren hadde tatt 4 timer. Turen totalt drøyde 10 timer.

Etter enkelte sporadiske forsøk på personlig hygiene samlet vi oss rundt bålet. Terje H. tryllet fram en halvliter til hver med bålpils, for så å avdekke en aldeles nyyyyderlig gryterett. Dagen i sin helhet var helt udiskutabelt en formidabel suksess.

Tilbake til Gjendesheim via Besseggen (For hanene)

På Søndag morgen våknet vi til regn og støle kropper. Selv om humøret steg betraktelig da vi så at Kjells toalettmappe hadde overnattet ute i regnværet, var det tungt å komme igang. Vi rev etterhvert teltleiren, spiste frokost og ruslet opp til Memuruhytta. Bagasjen la vi igjen på brygga. Etter at kasserer Haugen hadde foretatt en del administrative operasjoner i forbindelse med bensinpenger satte Bjørn, Tarjei, Terje H og undertegnede avgårde i regnværet. De andre som hadde en mer ansvarsbevisst holdning ( i den forstand at de personlig ville påse at alle sekkene kom velberget fram til Gjendesheim) ble sittende igjen for å vente på båten. Den første timen oppover retning Besshøi gikk noe stutt, noe som lørdagens utflukt må ta ansvaret for., men etter at vi hadde nådd toppen av de drøye bakkene (og Tarjei hadde foret seg med sjokolade) kviknet gjengen til. Etter totalt 2 timers gange kunne vi ta en velfortjent pause ved fotenden av selveste Besseggen. Solen tittet fram og viste at Besseggen var like luftig og majestetisk, som den er oppskrytt. At en regnbue steg opp fra Bessvannet forringet ikke inntrykket. På vei oppover eggen møtte vi på en gjeng svenske barn/ungdommer, som sannsynligvis ville hatt mindre problemer med nervene dersom de hadde gått vår retning. Utsikten fra eggen kunne vi ikke klage på. Mot sør lå Leirungstindane. Mot nord gikk vi parallelt med regnbuen som forsvant ned i Bessvannet, og mot vest kunne vi nå se båten fra Gjendebu nærme seg Memurubu for å hente et lass med kyllinger. Vel på toppen av veslefjeller måtte vi tradisjonen tro videreføre utbyggingen av kjempevarden. Tømmermester Haugen sørget for at varden nåde nye Gastrocnemiuske høyder ved å legge en kjempestein på toppen. Etter å ha kjempet oss videre blant millioner av steiner, nådde vi stupet nordvest for Gjendesheim. Her så vi Gjende III i ferd med å legge til ved Gjendesheim bryggen. I ren ekstase av å se båten løp vi ned til Gjendesheim for å ønske de andre velkommen. Løpeturen ble nok noe drøy, så resultatet ble at de andre ønsket oss velkommen etter å ha ventet i en snau halvtime. Turen fra Memurubu til Gjendesheim tok totalt 4 timer og 10 minutter.

Etter en kort pause dro vi hjemover. Ved Beitostølen stoppet vi for en middag (Kjell bestilte litt ubetenksomt kylling) Den 25 mil lange tilbaketuren til Oslo avsluttet en fin helg.

Og alle var enig om at det hadde vært en fin tur...............................

 

Bernt Jordbræk

 

[Tilbake til Hovedside]