SOMMERTUREN – 2001

 Referat

 

 

Sommerturen i år var lagt til Hurrungane i vest Jotunheimen, nærmere bestemt toppene Store Dyrhaugstind m/ Dyrhaugsryggen, og Soleibotntind. Det var fire deltakere på turen, Trond, Tarjei, Bjørn og Kjell Øverland (gjest for 3. gang).

 

Avreise var satt til fredag 17.8. om ettermiddagen. Vi kom oss av gårde i akseptabel tid, og plukket opp Tarjei på Hønefoss ca. kl. 1530.  Etter nødvendige stopper underveis, var vi fremme ved teltplassen ved Skagastølen ca. kl. 2100.  Det var litt vind og yr i luften, men teltene ble slått opp, og etter å ha planlagt lørdagen, var vi i soveposene ca. kl. 2230.  

 

Lørdagen var det bedring i været, det var opphold og høyt skydekke.  Vi kunne se at solen skinte enkelte steder i Luster, og vi skjønte at dagen kunne bli riktig fin.  Sekkene ble pakket med det meste av det som hører med til en tur opp i store høyder, og vi la av sted ca. kl. 1030.

 

Turen opp på Dyrhaugsryggen  startet i lyng og sprett kratt.  Etter en stund forsvant krattene, og etter hvert også lyngen.  Terrenget gikk over til stein og ur, og på ca. 1800 moh kom vi til breen / snøfeltet som går nesten til topps. Midt i snøfeltet hadde vi en lengre pause, hvor vannflaskene ble fylt til randen og matpakkene redusert.  Været hadde ikke bedret seg vesentlig, tvert i mot hadde vi nå kommet opp i skylaget, og enkelte snøfiller begynte å danse i luften rundt oss.  Inn i mellom brøt solen gjennom, og utsikten ble storslagen, men så snart vi begynte å ane bedre vær, kom det en sky og dekket alt til igjen. 

 

På toppen av breen fikk vi virkelig se hvor høyt vi var. Her begynte ryggen å smalne, og vi kom ut på kanten ned av stupet i Skagastølsdalen.  Her var det noen hundre meter rett ned på Skagastølsbreen,  og på den andre siden av dalen reiste Skagastølsryggen seg, med toppen godt skjult av skyer.  Det falt en og annen kommentar om storslagen og dramatisk utsikt.  Videre opp på Dyrhaugsryggen kunne vi skimte en topp som prøvde å gjemme seg i skyene.  Vi bestemte oss for å gå opp på denne, da målet er turen, og turen går helt til topps.

 

Etter en sekvens med filming og fotografering, fortsatte vi mot den nevnte topp.  Kjell ble riktignok sittende igjen, da han syntes han hadde fått nok dramatikk og motbakker.  Snøen hadde nå begynt å legge seg, så turen til toppen ble glattere enn planlagt, men alle tre klubbmedlemmer kom seg opp.  Her hadde vi en kortere rast, helt til solen tittet frem, og avslørte en enda høyere topp lenger inn på ryggen.  Vi kunne også tydelig se varden på denne toppen, noe som tydet på at vi ikke var helt ved målet ennå.  Bjørn følte medynk med Kjell som satt lengre nede og ventet, og dette kombinert med at han hadde feil smøring under skoene, gjorde at han valgte å snu her og gå tilbake til Kjell. 

 

Turen videre fortsatte på vest siden av ryggen.  Det var en blanding av klatring og klyving, og forsiktig gange på snødekte steiner.  For det meste holdt vi oss på vestsiden mot Ringsdalen, mens andre ganger var vi oppe på eggen.  Det var en like spesiell følelse hver gang vi rundet en klippe, og plutselig så rett ned i Skagastølsdalen eller rett ut i tåka alt etter hva solen bestemte.  Etter en del klatring og klyving kom vi omsider opp til varden på Store Dyrhaugstind, 2147 moh.  De som har bygget varden, har gjort det de kunne for å dekke hele toppen med varden, men vi klarte å komme oss forbi, og fant ca. 1 kvm. Hvor vi kunne sette oss nedpå litt.  Her ble vi sittende å nyte utsikten, de gangene det var noen, men etter en tid fant vi ut at været nok ikke ble bedre, så det var bare å snu å gå tilbake til de andre.  Det var ikke aktuelt å fortsett ryggen videre til Søndre Dyrhaugstind, da ruta videre er brattere og krever bedre forhold.

 

Bjørn og  Kjell satt og ventet på oss halvveis nede ved teltene, og sammen gikk vi ned og vasket oss før vi tok en snartur ned på Turtagrø for en kopp kaffe.  Her ble vi vel traktert, og fikk et innblikk i hvordan det nye hotellet kommer til å se ut.  Det nye hotellet ser spennende ut. 

 

Vel tilbake ved teltene ble det grillet og sosialisert etter alle kunstens regler. 

 

Søndag morgen randt med skyfri himmel.  Frokost og matpakker ble gjort unna i imponerende tempo, etter Gastrocnemius målestokk.  Teltene ble revet og alt lastet i bilen før vi gjørte til utgangspunktet for dagens  tur, Soleibotntind.  Vi parkert på det høyeste punktet på veien mellom Turtagrø og Øvre Årdal.  Herfra gikk vi en times tid i flatt terreng, før vi begynte stigningen opp mot toppen.  Vi begynte med å forsere en bratt snøfonn, mest for moro skyld, før vi fortsatte i steinur, steinur og atter steinur.  Toppen ble nådd uten stor dramatikk, og etter at all nødvendig filming og fotografering var unnagjort, gikk vi ned fra toppen for å få ly for en sjenerende vind som hadde fulgt oss det siste stykket.  Vi satte oss godt til rette i den siste av de tidligere nevnte steinurene, og spiste resten av matpakker og nøt sola.  Da vi skulle gå, syntes Tarjei at sekken fortsatt var for tung, så han valgte å kaste bil-og husnøklene sine ned i ura.  Vi andre klarte imidlertid å overtale han til å grave dem frem igjen, slik at han kunne kjøre hjem fra Hønefoss, og slippe å vekke sin kone når han kom hjem.  Med nøklene vel nede i topplokket på sekken fortsatte vi ned til bilen, og var vel nede kl. 1530. 

 

Turen hjem la vi over Sognefjellet til Lom, videre over Valdresflya og til Hønefoss.  Her tok Tarjei farvel og kjørte hjem til Kongsberg, mens vi andre dro til Kolbotn.  Sistemann var i hus ved midnatt.

 

Konklusjon:   En ypperlig tur med innslag av det meste av det som høyfjellet har å by på. Vi fikk mye ut av helgen, og lignende turer kan med fordel gjentas.  Den mest spektakulære turen i klubbens historie ( kan ikke bestrides av de som ikke var med).

 

 

Styret Gastrocnemius Spadserclub.

 

 

 

Bjørn Aaslie                                Tarjei Haugen                                Trond Nybø

        Sign                                            Sign                                                 Sign