"Trollheimen To Tusen"

(31. August – 3. September 2000)

 

 

Deltagere: Bernt, Tarjei, Bjørn, Kjell, Terje H. og Terje S.

 

"…….Det mørknet raskt i Trollheimen. Klokka nærmet seg 23 på Trollheimshytta og jeg innså at tiden definitivt var inne.. Det lille huset oppe ved skogen sto og ventet på mitt besøk. Våt, sølete, jord surklet under føttene da jeg nærmet meg døra. Det var helt stille bortsett fra den svake duren fra aggregatet som gikk et sted i mørket. En svak lampe lyste i gangen der inne men bak i avlukkene var det stummende mørke. Er det sånn det lukter der hvor trollene bor?? Det rev i nesa. Haspen gikk på og jeg famlet meg fram til lokket og lot buksene falle. Var det ikke to øyne jeg så der nede? Noe med et svakt lysende skjær? Bli ferdig nå! –tenkte jeg. Ikke la deg lure!! Troll finns ikke! Ikke her engang!

Raskt gjorde jeg mitt. Låste meg ut og gikk tilbake til fellesskapet. Rimelig lystig til sinns men med en liten uro tross alt; Hadde jeg sett Trollheimstrollet…??"

 

  • Planleggingen og transportetappen.
  • Styret ved Terje S. hadde på forhånd planlagt turen til minste detalj. …nesten… Avreisen fra Oslo gikk også nesten som planlagt torsdag formiddag. Bil 1 nesten 5 minutter forsinket og bil 2 ca 12 min etter. Bil 2 mistet ytterligere noen minutter på Gardermoen og ble liggende etter. Bil 1 måtte gjøre en uforutsett stopp på Hamar for å kjøpe lisser. (Ikke til bilen!). Dette resulterte i at vi etter hvert lå ganske likt og ankom Dombås med ca 20 sekunders mellomrom! Innkjøp av nødproviant ble gjennomført som planlagt. Sjokolade, rosiner, nøtter og pils. (Bjørn mente hyttene vi skulle besøke var tørrlagt…) Styret tar sterk selvkritikk og bøyer seg i støvet for at ikke en tilstrekkelig mengde sentralstimulerende midler var skaffet til veie på forhånd!

    Etter en bedre eller mindre god middag på Dombås gikk ferden først nordover over Dovre til Oppdal. Herfra "rett vest" til Gjevilvasshytta. Vi etablerte oss på to rom. Det ble raskt konstatert at Bjørn hadde tatt feil… Hytta kunne nemlig by på både vin og øl! I avslappet atmosfære nøt vi kveldens siste timer før vi relativt tidlig krabbet til køys. Noen hadde endog fortært 2 (to) pilsnerøl!

    "…og natten ble både fin og god…" (For å sitere Bjørnson. Tror jeg. Eller vil jeg tro. Eller kunne jeg tenkt meg å tro eller noe sånt.. Sant er det vel neppe!).

  • Fredag.
  • Terje H var først oppe og tok en havtimes spadsertur før frokost. Tarjei var førstemann til bords og meget ivrig etter å komme i gang. Frokosten ble fortært, sekkene pakket og medbragt øl ble trygt plassert i bilene…

    Første dags ferd mot Trollheimens hjerte startet med oppstilling på gårdsplassen. (Allerede her falt kommentaren om at det visstnok skulle være "Gresk Aften" på Oppdal i helga…). Vi forlot hytta med godt mot i alle fall og satte i gang med det som skulle være "Alle Turers Mor". (Fritt etter Saddam Hussein.). I stigningen opp langs Gravbekken ble fortroppen pålagt et temposkifte. Vi hadde gått i 25 minutter og nå var alle gjennomvåte av svette. Umiddelbart reduserte vi farten med 2%… Vadingen over elva litt lenger oppe gikk greit. Siden vi visste at åpningstiden av Speilsalen var oversteget med ca 2 år, og vi ikke hadde med spader for å grave den fram, bestemte vi oss for å la Blåhø ligge i fred. Myra langs Tverrbekken forserte vi i fint driv. (Plutselig var gjengen fra Friskis & Svettis bare prikker mot horisonten bak oss). Kort rast ved Kamtjørnin. (Undertegnede hadde hælsener som en slakteklar hest, men bet tennene sammen…[Terje S. Sign]). Neste milepæl var Riaren som vi besteg med den største letthet. Herlig utsikt alle veier! Utfor Riaren og ned til Fossådalsvatnet. Det var speilblankt vann og alle så lyst på livet! Videre i svak stigning over Mellomfjell. Matpause før vi startet nedstigningen mot Trollheimshytta. Bjørn var vennlig nok til å tråkke gjennom evt. rotten snø og dermed forhindre at vi andre ble våte på beina. De som ikke hadde ventilerte skivebremser og ABS fikk varmegang i slitne knær ned langs den uendelige lia. Likevel ankom vi hytta med verdighet. Alle kom seg i hus ved egen hjelp.

    Trondhjems Turistforening (TT) har åpenbart foretatt følgende prioritering; Rømmegrøt tjener menneskeheten bedre enn øl! Derfor befrakter og flyr de sannsynligvis inn tonnevis med rømme, mens malt, humle og gjær forblir i Trondheim… Vi tar det til etterretning; Neste gang vi går i Trollheimen blir sekkene enda tyngre…… Redningen ble mediafolket fra NRK og Adresseavisen som lot ei lerke få fart på beina. Vi takker og bukker! De to jentene som delte rom med oss om natten sa verken hei, -takk, eller "ha det" neste morgen. Noen venner seg visst aldri til å sove på sagbruk mens det sages grovt tømmer! De sov sikkert bedre neste natt…

     

  • Lørdag.
  • Neste morgen var Styret under et formidabelt press. Vi hadde satt deadline til 08:55 Local Time. (06:55 UTC). Da skulle dagens gjøremål forkynnes. Terje H. og undertegnede hadde et kort møte på trappa. Vi så ikke toppen av Snota men mente den…,.. Hun?.. var et passende mål for dagen. (Hvem bestiger ikke en vakker kvinne selv om hun har slør på???). Vår disiplinerte medlemsmasse tok beslutningen til seg med fatning. Noen sa dessuten rett fram at det var en klok avgjørelse. (Styret takker Bernt!) Med lette sekker på ca 15 kilo, (bestående av regntøy, doble undertøysskift, termos, matpakke, lue, votter, Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon og diverse andre remedier) forlot vi det trygge og bega oss inn i det ukjente. Først to timer i blautmyr og så tre timer i bratt motbakke. Den siste timen i mer eller mindre tykk tåke. Sikten på toppen var 6.3 m. (Undertegnede simulerte Transmissometer for å være sikker på hvor langt vi så). Det hjelper ganske lite at DNT kaller turen en av landets fineste merkede toppturer. Hr. DNT så sikkert utsikten fra toppen! Men vi har Snota i loggboka! (Rent bortsett fra Kjell som valgte å være vakt ved fjellfoten sånn at ingen skulle angripe oss som strevde mot toppen. Vi andre takker!). Tarjei satte for øvrig uoffisiell norsk rekord i undertøysskift ved varden. 27.6 sekunder. (Av med støvler og bukse, på med lang-under-vinter, og deretter full påkledning.). Beundring er et mildt ord! Toppturen var for øvrig et formidabelt kappløp med Fritz Wunderbaum aus Switzerland. (Fritz som sikkert har samtlige av Sveits` topper i loggboka hadde i sitt stille sinn bestemt seg for å vise guttegjengen aus Norwegen hvem som var sjefen.). Med skistav og et drepende, jevnt tempo, var han stadig en trussel. Svært tilfredsstillende å ønske ham velkommen til toppen!

    Returen var grei nok. 1000 høydemeter med nedoverbakke er jo ikke så imponerende. De siste to timene mer eller mindre i gjørme. Konklusjon ; Den skofabrikant som klarer dette uten våte bein vil kvalifisere til Nobels pris både i kjemi, fysikk og fred! (Og jeg som ikke trodde man kunne bli våtere på beina enn 100%…) Alt tøyet ble anbrakt på tørkerommet. (Morgenen etter ble "fukterummet" nevnt… Mine støvler var våtere enn dagen før…) En eller annen hadde i løpet av kvelden sett en kvinne iført G-streng. Dette ble trøst og stimuli for oss andre også. (Heldig er den som ser noe sånt i ødemarken!).

    Og vi traff Randi og Gerd. (Arrester meg om jeg tar feil…). De skulle samme vei som oss dagen etter og bekjentgjorde at de var "sportsjenter".

     

  • Søndag.
  • Neste dag var grå. Som om ikke den i går var det også… Vi hadde valgt å sove lenge og sto opp halv 8. Hvis vi skulle fulgt planen med båt fra Vassendsætra måtte vi hatt avmarsj kl 5. Det går en grense selv for villmarkens sønner. Nå var intensjonen å gå hjemover samme veien som vi kom hit. Dvs. 750 meter oppover til Skallen over Mellomfjell. For å bruke egne ord; "Dette er en dyrisk stigning". "Du er nødt til å være geit for å sette pris på slikt!" Men Randi og Gerd hadde usedvanlig sterk moral og greide å "taue" oss opp. Som om ikke stigningen var nok så møtte vi også vinteren. Fascinerende syn å se Kjell slite seg oppover i T-skjorte mens snøfillene danset! Vi forserte Mellomfjell og Riaren i snødekt terreng. Tarjei foreslo kort rast på det høyeste. Bernt fastslo; "Dette er et dustested!!!" Ferden derfra og hjem var ren transport. Samtlige hadde nå en fuktdivergensproksimasjon på beina tilsvarende 36 Megagrobbelar. Kort matpause. Fortroppen ankom Gjevilvasshytta 5 ½ time etter avmarsj fra Trollheimshytta. Neppe norgesrekord men likevel en grei dags jobb!! La meg avslutte denne delen av referatet med noen ord fra Jakob Sandes dikt "Likfunn": "….men beina kom heile heim."

     

    Dette var ingen finværstur. Snarere en Jomfrutur. Vi så ikke et eneste troll. Ut fra det vi så skulle fjellandskapet hatt navnet Myrheimen, Våtheimen, Snøheimen eller Tåkeheimen. (Evt. Rømmegrøtheimen…) (!!) Likevel; Trollheimen er vakker! Vi opplevde bart høyfjell, -blankstille fjellvann, -store snøfonner, -frodige daler, og "Mor Norge". Og vi vil gjerne takke de vi møtte; Først og fremst vertskapet på Gjevilvasshytta og Trollheimshytta. Men også journalistene fra Trondheim og Randi & Gerd. Vi takker for oss!!!

    Etter hvert er dette blitt "gamlekara" på tur. (Legg merke til at jeg bruker "). Noen og enhver kjente på kroppen at vi ikke er 16 lenger. (Hørte jeg Bjørn si at han nettopp har passert 20?…). Det skrangler i knær og det knirker i ankler. En og annen rygg har slått seg vrang. Likevel mener jeg vi har dekning for å si at "Reisen mot nord" var vel verdt det. Gastrocnemius Spadser Club har gjennomført atter en tur med verdighet! (Nå kan dere angre, dere som satt hjemme….)

     

    For Styret 2000, Terje og Terje

     

    [Tilbake til Hovedside]