Referat høsttur 2004

 

Søndag 10. Oktober klokken 09:15 var tiden kommer til Årets høsttur, og fire av klubbens medlemmer satt i bilen til Trond på vei mot Romeriksåsen.  På forhånd var også et femte medlem påmeldt, men en avmelding dagen før gunnet overtidsjobbing, gjorde at det til slutt ble Bjørn, Lars, Trond og Bernt som skulle gjennomføre turen på vegne av klubben. 

I følge innkallingen var turen gradert lett og værmeldingen kvelden før hadde vist glitrende høstvær med hel sol over hele Østlandet. 

 

Klokken 10:00 startet ferden fra parkeringsplassen ved Glitre litt vest for Glitre Sanatoriumet (som Lars for øvrig mente hadde vært et horehus under krigen). Været var noe dårligere enn meldt, men likevel greit. Første delmål var ”Gruva” på Oppegårdskollen, et stort sink dagbrudd og med en tilnærmet tom tursekk gikk første etappe oppover mot Oppegårdkollen nærmest som en drøm (vært fall for undertegnede).

Vel oppe fant vi relativt rask ut at sagnet om ”Gruva” var sterkt overdrevet, faktisk fantes den ikke i det hele tatt, og det var rart siden både Trond og Bernt hadde sett den før.  Den hypotetiske muligheten om at den faktisk fantes et annet sted enn der vi var forble hypotetisk siden undertegnede hadde glemt boka som beskrev målet hjemme (sammen med termosen).   

Vi fant dog et imaginert sted som med litt fantasi kunne ha vert et dagbrudd, og siden alle var enige om at det var dagbruddet fortsatte ferden videre. 

Kvaliteten på turen steg merkbart etter hvert som vi beveget oss innover Romeriksåsen.  En helt fantastisk natur, med vakre høstfarger, mye vann og mange, mange broer åpenbarte seg etter hvert som vi beveget oss i område fra Kirkebygjermenningen retning Åstadvangen.

Ved 12:30 tiden nådde vi dagens andre delmål: utløpet ved Gjerdrumsgjermenningen, der en ”Kjentmansmerke” post fra 1993 bekreftet at vi definitivt på riktig sted. Som område rundt var dette et sted som absolutt er verd et besøk. Et åpent og idyllisk sted med en liten åpen tømmerkoie satt opp av en lokal jakt og fiskeforening like ved en demning som gikk over til en liten foss. Dette var definitivt stedet for lunsj, og etter at Trond hadde briljert med sine speiderkunnskaper hadde vi også et realt bål på plass. For virkelig å understreke idyllen dukket selvfølgelig også sola opp, så vi grillet og koste oss en time for ferden fortsatte mot Åstadsvangen.  

Det er alltid greit å kunne skylde på ubruklige kart, men i dette tilfelle var kartet som undertegnede hadde tatt med seg i sin lette tursekk defakto tilnærmet ubruklig. Det var et ”sommer” kart, noe som betydde at kun ”blå” stier var tegnet inn. Når blå og rød sti ustanslig skilte lag og den store naturlige passasjen fulgte rød løype, samtidig som at kartet kun viste en sti var det lett å gå i en felle, noe vi gjorde gang på gang eksempelvis på strekningen fra Gjerdrumsgjermenningen ned til Åstadsvangen. Men vi fant fram og etter å ha konstatert at det ikke var et blivende sted, startet vi på den lange transport etappen først nordover mot Bekkestua, deretter skogsvei rett østover, for så å ta av på ny skogsvei rett nordover. Det tredje målet var altså Hellebekkmyrene øst for bekkestua, og siden kneet til Bjørn hadde begynte å krangle, samtidig som klokken begynte å tikke mot ettermiddag, vurderte vi faktisk et lite svakt øyeblikk å droppe Hellebekkmyrene. Men siden også Hellebekkmyrene skulle være blant det ypperste marka hadde å by på, var det ikke verdt å ta unødvendige sjanser så vi valgte den ”store runden”.  Hellebekkmyrene var greit med fururabber og åpen fin skog, men var dette det ypperste marka hadde å by på… neppe. Vel nede ved Bekkestua var det en kort drikkepause før de siste 7-8 kilometerne tilbake til bilen skulle erobres. Her kom vi nok litt skeivt ut i forhold til den planlagte strake veien, men stien var fin selv som den bar galt av sted.  Siden Bjørn nå hadde vikelig problemer med kneet, gjaldt det å finnavigere sakte med sikket mot den riktige stien. Et veiskilt som plutselig viste Glitre 7,5 km holdt på å røpe hele opplegget, men etter å ha overbevist Bjørn om at det sikkert var feilplassert, roet det hele seg fint ned.  Ved sydenden av Storøyungen dukket et nytt fantastisk område opp, og stien videre var faktisk en merkelig 400m lang demningskant, før siste etappe ned til bilen ble gjennomført på en elegant måte. Klokken 17:30 startet hjemturen mot Oppegård.

 

Var det riktig å klassifisere en tur på 25-30km som lett? Tja, eller muligens ikke, men område var i uansett flott og turdeltakerne av ypperste klasse…

 

Og alle var enig om at det hadde vært en fin tur…

 

 

Bernt Jordbræk